Om å frykte frykten

Brené Brown ble berømt over natten da hun for noen år siden holdt sitt foredrag om sårbarhet og skam på den verdenskjente konferansen TED. Som hun senere fulgte opp med et nytt superpopulært TED-foredrag om sårbarhet og skam. Under det siste foredraget spurte hun publikum i salen om hvor mange av dem som satte likhetstegn mellom sårbarhet og svakhet – altså hvem i salen som når de tenkte på selv å gjøre eller si noe sårbart, samtidig tenkte: ”Dette er svakhet.” Flertallet.

Hun spurte deretter hvor mange blant publikum som samme uke hadde sett sårbarhet blant foredragsholderne på TED-scenen – og da tvert imot hadde tenkt at det de så på scenen var rent mot. Flertallet.

Hun definerte mot som emosjonell risiko, eksponering og usikkerhet. Og etter 12 år med forskning på dette området, hadde hun kommet frem til at sårbarhet er vår mest nøyaktige målenhet for mot.

Det er så interessant, for det er jo nettopp sårbarhet som så ofte hindrer oss i å gjøre ting.

Jeg har kommet frem til at et av de viktigste spørsmålene vi kan stille oss selv er: Hva er det jeg egentlig er redd for? Når man bruker verktøyet visualisering er en av de største feilene vi gjør at vi ikke spiller filmen ferdig. Vi stopper midt i katastrofen i stedet for å se hvordan det faktisk går. Vi ser at vi tryner, men ikke at vi reiser oss igjen. Vi ser at korthuset raser, men ikke alle som kommer strømmende til for å hjelpe deg med å samle bitene. Vi ser ikke at det ordner seg. Og vi ser ikke at himmelen ikke faller ned.

En av mine klatrepartnere hadde med seg en kompis på en av klatreøktene våre, og et par meter over bakken – bunnsolid sikret med en erfaren mann i andre enden av tauet – ble utropene hans etter hvert lett paniske. Jeg lo faktisk skamløst og skyhøyt, for dette er en fyr som har hevdet seg i verdenstoppen i dødsing – altså en som kaster seg ut i akrobatiske hopp fra timeter´n over svømmebassenget i Frognerparken. For det første var han i denne klatresituasjonen gjennomsikret, så et eventuelt ”fall” ville vært på cirka 30 centimeter. Og for det andre hadde han knapt fått skrubbsår fra den høyden hvis noe mot absolutt alle odds hadde gått galt og han hadde gått i gulvet.

Han lo selv da jeg påpekte det absurde i det, men som han sa: det dreier seg om at situasjonen er ukjent. I et halsbrekkende, usikret svev fra 10-metern vet han hva han kan forvente.

En av testene vi måtte gjennom under RAW-kurset, var å ligge i ganske så kjølig vann. Jeg takler kulde generelt særs dårlig. Jeg synes det er for kaldt å bade i Norge i juli. Så november … Etter å ha stresset meg godt opp i en lang periode i forkant, fant jeg ut at for å kunne finne en løsning, var det helt vesentlig å spørre meg selv: Hva er det du egentlig er redd for? Hva er det verste som kan skje? Og jeg fant ingen rasjonell frykt der. Jeg dør jo ikke av kaldt vann. De hadde til og med en hjertestarter på land for sikkerhets skyld. Det verste som kunne skje var realistisk sett at jeg ikke beholdt roen. At jeg ville miste kontrollen og ustilig kave og hyperventilere. Stryke på testen, rett og slett. Det er kjipt. Pinlig, kanskje. Men noen reell fare er det ikke. Og når jeg først fikk ryddet opp i det, var oppgaven egentlig ganske grei.

Vannet

For det gjelder jo også å bruke energien på å jobbe konkret med det som faktisk er utfordringen, ikke frykten i seg selv. Igjen er klatring er et godt eksempel fordi det er mye frykt forbundet med å falle. For å ”lære” å tørre å risikere et fall, må man nettopp se på hva man faktisk er redd for. Jeg er ikke redd for høyder og ikke er jeg spesielt redd for å slå meg. (Jeg er åpenbart ikke særlig smart, men det er en annen sak.) Da jeg så nærmere på det, fant jeg at jeg er redd for hva fallet symboliserer: at jeg ikke fikk det til. Det var det viktig å komme til bunns i, fordi det er to vidt forskjellige måter å jobbe med hindringen på. Det ene er den fysiske intuitive redselen, det andre er ego.

Veldig ofte når jeg nøster i redsler, ender jeg med ego. Det er som Brown sier: at når man viser at man ikke kan noe, er man sårbar, og det forbinder man med svakhet og med skam. Men hun sa altså to viktige ting til: 1. Andre oppfatter det ikke sånn. 2. Det er nettopp ved å prøve ting man ikke kan at store prestasjoner, oppfinnelser og fremskritt kommer. Jeg fant ut at når jeg våger å vise at jeg kan feile, er jeg ikke så redd for å falle – og da faller jeg også sjeldnere, fordi jeg fokuserer bedre på det jeg faktisk skal gjøre.

 

KlatringNY

Det har skjedd utrolig mye fint siden jeg begynte å skrive her. Men noe av det fineste, var at en jeg ikke kjenner så godt strakte armene ut, stormet bort til meg, ga meg verdens største klem og sa: ”Man skal være ganske tøff for å innrømme at man ikke er så tøff.”

Brown i prakis: et klassisk eksempel på hvordan sårbarhet kan oppfattes som noe annet utenfra. Det gjør meg faktisk lite å fortelle om alt jeg ikke får til, alt som stopper meg, alt jeg synes er vanskelig, det som holder meg våken om natten. For jeg tenker at i bunn og grunn er det jo egentlig det vi alle har til felles. Vi har alle en historie, alle noe vi er redd for å gjøre, for å miste, for å vise. Brown sier at det som får skam til å vokse, er hemmelighold, stillhet og det å dømme andre. Mens empati er motgiften: “Når noen sliter, er de sterkeste ordene: Jeg også.”

Som Brown har jeg ventet på å bli vanntett og skuddsikker før jeg tør gjøre noe. Og som henne har jeg omsider funnet ut at det aldri vil skje.

Det var litt av poenget med denne bloggen, å vise at man ikke trenger å være skuddsikker for å tørre, og at det er det heller ingen som forventer. Og jeg ville vise at det går an å ta grep selv om man ofte er redd. For min egen del var det med klatring, med daglig justering av mine egne negative sider, med å si ja når egoet skriker nei, å reise meg når jeg helst vil bli sittende, og nå sist ved å tilegne meg mer kunnskap om nettopp hvordan stå støtt i seg selv ved utdanne meg innen mental trening gjennom RAW.

Jeg brukte cirka tre dager på å trykke ”publiser” på det første blogginnlegget. For selve bloggen representerer alt jeg synes er sykt vanskelig og som skremmer livskiten ut av meg: Å snakke ”høyt”, ta plass, trenge meg på. Jeg får ikke bestemt meg for hva som er verst for meg: tanken på å synes eller tanken på å si noe som ingen gidder å høre på. Som Brown sier: Hvis man først klarer å overdøve stemmen som sier ”aldri bra nok”, så kommer ”hvem tror du at du er?”

Jeg trykket omsider publiser og var på vei inn i boden med en liter vodka og bamsen min. Men før jeg kom så langt, etter typ tre og et halvt minutt, fikk jeg en fantastisk melding fra hun jeg ikke kjenner så godt. Og jeg tenkte: ”Uansett hva som skjer nå – denne meldingen er verdt det.”

Så hvis det er noe du har lyst til. Noe du drømmer om. Noe du så gjerne skulle gjort. Ikke vent til du blir skuddsikker. Bare gjør det. Og hvis du er redd, engstelig, usikker, forlegen, sårbar, sjenert, søvnløs, stressa …

Jeg også.

Men før du vet ordet av det henger du etter tre fingre i toppen av en klatrevegg.

Det var egentlig bare det jeg ville si.

IMG_4312

Foto: Lars Erik Bakken for RAW trening AS, Ole Petter Aasen.

Advertisements

Om å gi seg selv tid

Jeg leste nylig: ”Ikke la ambisjonen din stå i veien for konsentrasjonen din.” Maria godt oppsummert. Ambisjon for meg har vært en god porsjon hjerte og en for stor porsjon ego, og det har som regel stått i veien for min egen prestasjon. Jeg har ikke tid til å gjøre arbeidet som kreves, for jeg vil så inderlig og jeg vil det nå. Men hastverket grunnes dessverre i størst grad usikkerhet. Jeg lar meg stresse av andres prestasjoner og ferdigheter og hva de måtte synes om meg og mitt. Fokuset mitt er overalt bortsett fra akkurat der det må være når man vil noe så veldig: på oppgaven foran meg.

Det er jo meningsløst å ha blikket flakkende utover på den måten, for uansett hvordan man vrir og vender på det må man, som Eidsvåg sier, faktisk gå skrittene selv. Hva andre driver med spiller fint liten rolle, og det nytter ikke å skynde seg god.

I forbindelse med at Aksel Lund Svindal nylig røk korsbåndet, begynte man selvfølgelig umiddelbart å spekulere i hvor fort han igjen ville hevde seg i toppen. At han vil komme like sterkt tilbake er det liten tvil om, men det var en i det medisinske støtteapparatet hans som presiserte at uansett om det er snakk om super-Aksel, så vil det ta minst ni måneder: ”Han er fantastisk tøff, men dette er biologi.”

Og det er jo alltid biologi, på sett og vis, når det er snakk om en stor prestasjon. I hvert fall er det en prosess der det ikke nytter å ta snarveier. Det er sjelden man kan få til noe skikkelig tøft uten møysommelig å ha lagt stein på stein. Man kan ikke legge gulvet før grunnmuren er på plass. Man kan ikke løpe mila på en time uten først å ha trent opp kondisen. Og man kan ikke henge etter én hånd i toppen av en klatrevegg uten gradvis å ha bygget fingerstyrken som tåler vekta. Man vil bare så gjerne ha gjort det i går.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Landslagstrener for håndballjentene, Thorir Hergeirsson, sa i et intervju nylig at en håndballkamp blir avgjort de siste fem minuttene, men at arbeidet man har gjort frem til da, avgjør hvor tung den oppgaven blir. Hvert angrep er like viktig, derfor har de faktisk viet mye tid til konkret å trene på å ta ett angrep av gangen. Det er dette med å like prosessen og til enhver tid respektere oppgaven foran seg som en viktig brikke i helheten. Det er flest hverdager. Man må først og fremst elske å spille håndball, og så vinne kampen fordi man av den grunn har vært interessert i å terpe på elementene og perfeksjonere detaljene på veien, slik at man treffer oftere og sjeldnere gjør feil. Veien mot gull er lang, og hvis det eneste som betyr noe er seieren til slutt, kan reisen bli tung.

De beste er de som evaluerer hyppig på veien, slik at de kontinuerlig kan justere og forbedre det som ikke funker, og lære seg det de ennå ikke kan. Selv er jeg livredd evaluering og tester. Jeg har derfor stort sett heller latt være å gjøre ting. Og selvfølgelig da også gått glipp av mye vekst – og mye moro. En mentaltrener hos RAW sa til meg: ”Hvis du er redd for evaluering, da gjør du det for sjelden.” Det er noe med å sjekke så ofte og på så mikronivå at det ikke blir krise om det er noe som ikke funker. Hvis du ikke spør kunden som skal bo i huset du har tegnet for dem hva de synes før bygget er reist, kan konsekvensen bli lei.

Og her ligger også en nøkkel til motivasjon og glede under prosessen. Under mitt første møte med mentaltrener Cecilie Ystenes spurte jeg henne om hvordan man ved så hyppig evaluering unngår den fryktelige følelsen av eksamen hele tiden, og hun svarte: ”Gjør det lett for deg selv.” Gjør delmålene så små at de er enkle å nå, da vil du hele tiden kunne logge seire og lagre dem på selvtillitskontoen – det er jo troen på oss selv som driver oss fremover. Og de gangene du ikke klarer disse små delmålene, vil det stå tydelig for deg hva du må forbedre. Med spisset fokus på færre og mindre elementer er det enklere å konsentrere seg skikkelig om oppgaven, justere og evaluere. Prøver du å forbedre helheten og alt på en gang, er det vanskeligere å få øye på svakhetene.

Jo høyere i gradene du kommer i klatring, jo vanskeligere blir det å toppe. Hvis jeg bare vinner når jeg går opp en grad, ville jeg stort sett alltid gått hjem skuffa. Min neste grunn til å juble ville vært minimum seks måneder frem i tid. Det sier seg selv at det er demotiverende. Jeg gi meg selv grunner til å feire oftere for å beholde entusiasmen.

En dag jeg var forbitret etter nok en økt der den skadede hånda mi ikke var kommet så langt som jeg ville, sa en venninne: ”Du må tilgi hånda di og ikke slåss mot kroppen din.” Det var så fint – og spot on. For det er jo ofte det man gjør: blir forbanna på seg selv når kropp og sinn ikke fikser det hjertet så gjerne vil. Så i stedet for å legge ting til rette og spille på lag med seg selv, går man i aggressiv klinsj.

Så jeg tok for meg Cecilies råd på nytt sett ut ifra tingenes tilstand. Jeg avgrenset en periode der jeg gjorde det spesielt lett for meg selv å vinne. Jeg senket taket og satte såpass enkle mål at jeg kan klare dem mens jeg tar hensyn til skaden, samtidig som de er såpass harde at jeg blir dritstolt om jeg får det til. Jeg har valgt relativt krevende klatreruter, men av litt lavere grader enn jeg vanligvis ville vært fornøyd med, ruter som passer min klatrestil og min høyde spesielt godt. Og så har jeg gitt meg selv mer tid enn vanlig til å få til elementene. Det er langt unna det egentlige sinnssyke målet mitt, men akkurat nå har jeg bestemt meg for at det er nok. Hadde jeg skullet være skuffet over meg selv i uoverskuelig fremtid, den diffuse tida det vil ta før hånda er ”bra”, hadde jeg antagelig brent klatreskoene mine i harnisk. Men en begrenset periode med en alternativ plan kan jeg takle. Og så kan jeg legge ny plan når jeg ser hvor jeg er kommet etter det.

Strategien ser ut til å fungere: Hånda har fått fred til å komme seg, egoet har fått fri fra stadige skuffelser, og de små seirene bygger selvtilliten. I forrige innlegg minnet jeg meg selv om hvilke grep jeg faktisk tar når jeg får det til. Pussig hvordan man så ofte sitter på fasiten selv. Så jeg gikk på trening og fulgte oppskriften. Og, som nevnt, den er magisk: Jeg klarte endelig min første høye grad siden jeg skadet meg i november. Det var ingen grunn til manisk applaus sett opp mot hva jeg har prestert tidligere, men ut ifra de reglene jeg har satt i forhold til forutsetningene jeg har nå, var det kongelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så nå skynder jeg meg så sakte jeg kan. Jeg skal fortsette å gi meg selv tid, gradvis heve lista og unngå å løfte blikket for høyt for tidlig – jeg vet jo uansett godt hvor jeg skal. Og ved å tvinges til å fokusere i det små, vokser jeg ironisk nok i det store bildet, fordi jeg blir bedre på detaljene. Jeg øyner til og med et forsiktig håp om at jeg kanskje likevel klarer å stige i gradene allerede til sommeren, som den opprinnelige planen var før skaden. Ambisjon er gull. Uten kommer vi ingen vei. Men til daglig er fokus viktigere.

Og så gjelder det å minne seg selv på hvorfor det er så kult å komme frem. Det er kult nettopp fordi det ikke er enkelt. Den vidunderlige følelsen av mestring får man fordi det uten kontinuerlig hard jobbing like gjerne – og antagelig – kunne gått til helvete. For å si det med Tom Hanks i ”A League of Their Own”: Det skal være vanskelig. Hvis det ikke var vanskelig ville alle ha gjort det. The hard is what makes it great.

Så selv om jeg svært gjerne skulle vært skaden foruten, har jeg lært en del av dette også. Det går fremover selv om det ikke går så fort som man skulle ønske, løpet er ikke nødvendigvis kjørt selv om plan A ryker, og kanskje sitter man faktisk igjen med enda mer solide ferdigheter enn om løypa hadde vært en lek.

Og de gangene skuffelsen svir bak øynene, prosessene virker uendelige og veien ubønnhørlig, har jeg begynt å si: Maria, du er fantastisk tøff, men dette er biologi.

Om å stå i veien for seg selv

OnklP traff en nerve hos mange da han for et par år siden kom med den vonde låta ”Styggen på ryggen”, om hvordan hans indre stemmes negative messing bryter ham ned. Den kanskje den sterkeste linja i hele sangen for meg er: ”Min egen djevel vil ikke se meg levere.” At andre kan gjøre det vanskelig for deg er én ting. Men det er fryktelig å føle at man ødelegger for seg selv.

En venninne sendte meg nylig en artikkel om ”bedragersyndromet”, den overveldende følelsen mange har om at det når som helst skal bli avslørt at de egentlig er udugelige, gjerne til tross for at resultater og beviser tyder på det motsatte. Denne indre Styggen blir et usynlig hinder når du skal prestere, for du blir redd for å prøve, redd for å for å feile, for ikke å bli tatt på alvor, for å drite deg ut.

Det er en følelse jeg alltid har hatt og som har stoppet meg fra å løfte ting fra bra til gull. De som mestrer, er jo de som tør. De som våger å blottstille seg. Jeg har som nevnt funnet ut at folk stort sett mener godt, og følgelig at den som står i veien for meg, er meg.

Fallfly

Jeg hadde et smertefullt tilfelle i fjor da nettopp dette ble veldig klart. Jeg har sagt det før: klatring er ikke bare klatring – det er et bilde på det meste. Prøvelsene man møter i en klatrevegg, minner om prøvelser man møter overalt ellers. Det at man faktisk fysisk faller når ting ikke funker i veggen, illustrerer poenget bare så veldig tydelig.

Jeg jobbet med en hard klatrerute. Målet i klatring er jo å komme opp ruta i ett, men det var et punkt i toppen av ruta der jeg alltid falt. Hver gang. Til slutt hadde jeg klatret ruta så mange ganger, vi snakker – grem – 60, 70 ganger, at selv om den var hard, var det etter hvert som å krabbe på gulvet for meg. Dritlett. Men jeg kom. Ikke. Forbi. Det jævla punktet.

Det var ingen grunn i verden til at det ikke skulle gå: jeg var sterk nok, teknisk nok og jeg kunne ruta i blinde. Jeg har det dog på film: det er helt tydelig at når jeg kommer til punktet, prøver jeg ikke en gang. Jeg bare slipper.

Hvorfor? Jeg vet da pokker. Jeg ga i hvert fall omsider opp og de fjernet ruta. Jeg ristet det av meg og begynte å jobbe med en enda hardere rute, faktisk den som skulle bli den første ruta jeg klarte av grad 7 pluss, som er den høyeste graden jeg har klart til nå. Det er en høy grad. Og det var et tilfelle der jeg virkelig forstod verdien av mental trening.

Jeg hadde jobbet med ruta en stund uten å klare det. Det var en ny dag, et nytt forsøk og jeg falt. Igjen. Jeg husker jeg satt som en trøstesløs saccosekk på gulvet og tenkte: ”Jeg kommer alltid til å ende her: nesten.”

Gamle Maria ville vært ferdig for dagen, hun ville ikke hatt sjans til å mobilisere fra pølen på gulvet. Men det er blitt så tydelig for meg at det virkelig å ville noe vanskelig, er et aktivt valg. Det er så mye vi egentlig vet. Som at man kan stresse ned ved hjep av meditasjon. At man kan trene mer og spise mindre sukker for å komme i bedre form. At det er lettere å sovne uten flimring fra mobilen på senga. Men vi gjør det ikke. De fleste har en eller annen gang erfart at hvis man faktisk tar grep man innerst inne vet er riktige, så funker det. Man må bestemme at akkurat skal jeg gå all in og bruke det jeg har. Halvhjerta nytter ikke.

Så jeg bestemte meg da for at akkurat nå skal jeg gjøre alt ”riktig”, jeg skal bruke alt jeg har lært – samtidig.

RAW og mentaltrener Cecilie Ystenes har fire basisteknikker i mental trening: Mål, pust, indre dialog og visualisering.

Målet mitt var: Jeg skal faen meg opp.

Pust: Jeg har endelig blitt klar over hvor mye noe så svimlende banalt har å si. Pust sørger blant annet for at hjernen får nok oksygen til å fungere optimalt, og som min mentor i RAW sa til meg: Det spiller ingen rolle hva du sier til deg selv eller forsøker å gjøre hvis ikke hjernen er mottagelig. Som NetCom-brukere spesielt er smertelig klar over: Er det ikke dekning, kommer ikke beskjedene frem.

Indre dialog: Jeg har aldri vært sterk. Nå er jeg ganske sterk. Men hodet mitt tror det ikke. Ved kritiske punkt er jeg helt nødt til å erstatte stemmen som spytter ”øy, pingle, slipp, dette går aldri” med høylytte unorske kamprop: ”Jo, kom igjen, du er kjempesterk, du er dritrå.”

Visualisering: Jeg måtte gå gjennom oppgaven og identifisere hindrene for å være forberedt og ha en plan.

En klatrerute er som sagt som enhver annen vanskelig oppgave:

  1. Du må være grundig fra start: Det er lett å se for langt frem mot det vanskeligste punktet og glemme at man må gjøre jobben frem dit også. Hvis man slurver i starten, kan det koste mye å reparere, krefter man trenger når det virkelig blir tungt. Jeg måtte hele veien puste og snakke meg tilbake i fokus for å minne meg selv på å respektere hver oppgave foran meg.
  1. Det vanskeligste partiet: Man må roe seg ned, stole på at man har det som skal til, gå for det og stå for det uten å nøle. Jeg måtte puste meg rolig og snakke høyt og tydelig for å overdøve den insisterende Styggen som ustoppelig påpekte på at dette ville gå åt skogen.
  1. Fokus i lettelsen: Når man er gjennom det vanskeligste, må man beholde fokus. Det er typisk at man blir så lykkelig over å være forbi det tøffeste at man senker garden og snubler i egne ben. Bare fordi det er kjipeste er over, betyr ikke det at resten er lett. Jeg måtte puste meg rolig, ta samling i bånn, og snakke meg tilbake til å konsentrere meg om hver oppgave foran meg.
  1. Stå løpet ut: Man er ikke i mål før man krysser målstreken. Som enhver langrennsentusiast vet, kan det fort komme en lang utenlandsk fot bakfra dersom man letter på gassen for tidlig. Jeg har det altså med å slippe når det virkelig gjelder. Jeg måtte derfor igjen klare å puste meg skjerpet så de positive beskjedene holdt Styggen unna helt inn.

Og det funka. Det funka pokker meg. Da jeg kom ned igjen, var jeg på gråten, for det var som om en forbannelse var brutt. Et endelig bevis for at det går an å jobbe seg forbi sin egen uhåndgripelige sperre og parkere sin egen seige djevel, og nå målet man i utgangspunktet trodde var feberfantasier.

 

IMG_4450

Jeg klarer absolutt ikke dette hver gang. Ennå. Men det viktigste er at jeg har lagret denne seieren. At jeg har sett at det er mulig hvis jeg faktisk bruker alt jeg egentlig kan, at jeg har det som trengs i meg. Jeg har i tillegg lagret noen tøffe tester vi måtte gjennom på RAW-kurset der jeg også klarte å mobilisere med alle verktøyene jeg hadde. De episodene står for meg krystallklare og som ren magi – jeg kan nesten ikke tro at det var meg. Jeg trekker dem ofte frem på dager alt virker spesielt håpløst.

Han av vennene mine som har lært meg mest om akkurat disse tingene, snakket tidlig i prosjektet mitt om at når ting går bra, har vi det med å glemme det, fordi alt gikk som det skulle. Mens når det går dårlig, limer det seg fast fordi det gjerne er heftet ubehag ved det. Og det er klart vi kan lære mye av å se på hvorfor det gikk skeis. Men man må aldri undervurdere verdien av å dissekere seirene. Og nettopp forankre dem for fremtidig bruk. Gjerne ved å knytte det til en fysisk bevegelse. Cecilie Ystenes sa også det første gang jeg møtte henne, at folk generelt feirer for lite og at det er dokumentert at fotballspillere som feirer med henda over hodet scorer flere mål. Jeg gjør alltid det nå.

Så ta det fra en som har hatt Styggen på ryggen hele livet: Bestem deg, sikt og gi gass. Pust slik at de positive beskjedene når frem til hjernen og du holder deg skjerpet. Snakk deg selv opp og frem – og overdøv forstyrrelsene. Se deg selv forsere hindringene. Gjør du dette kontinuerlig og systematisk over tid, vil du bygge fokus nok til å komme i mål med henda over hodet.

For det er bare du som bestemmer hvor grensene dine går.

 

Om å velge sine kamper

Forfatteren av Peter Pan, J. M. Barrie, skrev i romanen The Little White Bird: “Shall we make it a rule of life from tonight: always to try to be a little kinder than is necessary?”

Som en del av Prosjekt Maria prøvde jeg dette en periode, og resultatet var virkelig bemerkelsesverdig. Jeg skjønte ganske snart at det handler om to ting: hva man sender ut og hva man slipper inn.

Det er en klisje, men det er rent rørende hva man kan få i retur når man er sjenerøs med komplimenter, smil og en ”god helg”. Det finnes til og med studier som viser at om du smiler når du ikke egentlig føler for det, gjør det noe positivt med deg.

Det sies at det koster så lite, men det kan til tider være tungt å være raus. Og det er spesielt vrient når man mottar møkk. Det er så fristende å spytte tilbake, men jeg oppdaget fort at jeg kunne endre hele utfallet av en samtale ved ikke å bite på. Det er vanskeligere å holde det kjipe gående uten respons – det blir som å spille tennis alene. Å glefse tilbake legitimerer på en måte den andres oppførsel. Og oppmuntrer. Flere enn én gang har jeg fått en beklagelse når jeg, i stedet for å hisse meg opp, behersket har påpekt det urimelige, og vi har skiltes på god fot. Gjerne med en gjensidig forståelse av at vi begge har vårt å stri med. En adskillig mer behagelig måte å gå videre i dagen sin på enn om det hadde utartet seg til munnhuggeri – man drar som regel dritten med seg. Man kan ikke endre andre. Men det skjer ofte noe med andre når man endrer sin egen reaksjon.

De gangene den andre ikke lot seg omvende, slapp i hvert fall jeg å ta med meg gruffet videre. Jeg lagde nemlig også en regel om at jeg skulle la være å fortelle folk om enhver kjip opplevelse jeg hadde. Man tror man kvitter seg med det ved å blåse ut til en annen, men stort sett gir man det bare næring. Det er hele hemmeligheten: ikke å gi det gjødsel til å gro.

Det koker også ned til hva man fokuserer på. Har man først bestemt seg for å lete etter det konstruktive i en situasjon, er det der. Og vice versa. Man ser som regel det man vil se, og man ser uansett sjelden klart når man raser. Jeg sier selvsagt ikke at man konsekvent skal vimse rundt som Polyanna og aldri bite fra seg. Men kanskje man innimellom kan spørre seg: Må jeg? Eller kan jeg la denne fare?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For en stund tilbake fant jeg en liste over 15 ting man kunne gjøre for å få et bedre liv. Det var for mye å ta for seg 15 ting på en gang, så jeg gjorde som jeg pleier: delte opp elefanten og tok for meg én og én ting jeg skulle forsøke å ha i bakhodet per dag. Én ting kan jeg håndtere. De var alle nyttige, men jeg erfarte at kanskje den mest fruktbare var denne: Gi slipp på trangen til alltid å ha rett.

Selv har jeg en overutviklet rettferdighetssans. Rett skal pokker meg være rett. Tuter du på meg, bør du være skråsikker. Men jeg opplevde at det er utrolig godt ikke alltid å ta kampen. For kverulering sluker krefter, grumset gnager, og det er egentlig ganske sjelden feiden er særlig fruktbar. Av og til går man rett og slett glipp av det som er selve poenget i det hele fordi man på død og liv skal ha detaljene på stell. Jeg har merket meg at når jeg tar meg tid til å spørre ”må jeg?”, finner jeg at det egentlig er sjelden jeg absolutt .

Jeg kom over et fint sitat i komiserien ”How I Met Your Mother”: ”Du tror kanskje at de eneste valgene du har er å svelge sinnet ditt eller å slenge det i ansiktet på noen. Men det finnes et tredje alternativ: Du kan bare gi slipp på det.” Det sies at tilgivelse egentlig er en gave du gir deg selv. Det er noe med å la seg selv få slippe å bære på alt mulig.

Det er så mye som handler om valg. Underveis i RAW-kurset jeg tok, hadde jeg også en mentor hos dem. Hun tok tak i dette med følelsene og de tilhørende negative tankene jeg lagrer og som spinner ut av kontroll. De vokser fordi jeg forer dem og de spinner fordi jeg lar dem. At de dukker opp, som hun sa, betyr ikke at de har livets rett. Det negative må få oppmerksomhet for å bety noe – og for nettopp å vokse, og det kan du velge å la være å gi det.

RAW har lært meg at det er fullt mulig å stoppe den negative tankestrømmen. Det er en stor jobb, selvfølgelig, tunge tanker er nettopp det: tunge. Men det går an. Trener man nok, er det utrolig hvilke krefter man kan stanse. Det gjelder å bli oppmerksom på hva man faktisk sier til seg selv. Da kan man øve seg på å kjenne igjen de kjipe tankene når de kommer, slik at man kan blokkere dem før de får feste. For meg kan et rungende indre ”STOPP” faktisk være nok til å stanse strømmen. Og så gjelder det å pøse på med det konstruktive og det positive. Det er ikke så lett å finne opp kruttet når stormen først raser, derfor bør man ha lagret innøvde triggerord, egne personlige kamprop. Det er så enkelt som at når det positive går høylytt på repeat i hodet, er plassen der opptatt – det er ikke rom for det negative. Prøv. Det er som å dytte begge bena ned i ett bukseben: Er det fullt, så er det fullt.

Og har du problemer med å booste plusskontoen, bruk andre som speil. Erfaringsmessig ser de noe helt annet enn du gjør selv.

Som med alt som er vanskelig å oppnå, klarer man ikke å få til alt på en gang. Jeg har glemt det litt, dette med så aktivt å jobbe for generelt å begrense plassen jeg gir det kjipe for å åpne for det som er bra.

ØlMed et nytt år foran meg, tenker jeg at det er en gyllen anledning til igjen å forsøke å leve etter Barries fine regel. Ekstra vennlighet har uansett aldri skadet noen. Hovedsakelig minner den meg dog om den gamle læresetningen om å være ålreit mot alle, fordi man ikke vet hvor de kommer fra eller hva de baler med. Ofte har jeg det med å tenke at folk står opp om morgenen kun for å spenne ben på meg. Men hvis jeg vrir oppmerksomheten fra min egen navle, vet jeg jo egentlig innerst inne at de fleste, som meg, bare gjør så godt de kan.

En venninne sa til meg en gang jeg var spesielt fæl mot meg selv: “Hei, det er venninnen min du snakker om. Vær snill mot min venninne Maria.” Touché. Når man først er i gang med å være litt snillere mot folk – kanskje ikke så dumt å starte med seg selv.

 

Om å få oversikt

 

Jeg har alltid likt nyttårsaften. Det vil si – ikke nyttårsaften per se. Men jeg liker overgangen. Jeg vet at verden ser bortimot identisk ut den 31. og den 1., men det er noe tiltalende ved tanken om å bla om. De berømmelige blanke arkene. Man kan selvsagt ikke løpe fra seg selv, men det er et eller annet befriende ved å kunne legge igjen noe gammelt grums på perrongen mens toget skyter fart videre.

De siste årene har jeg gjort det til en tradisjon å ta en gjennomgang av livet på nyttårsaften. Gjøre opp status. Jeg tar for meg alt rundt meg. Det handler om å identifisere hva som er viktig og finne ut i cirka hvilken retning jeg har tenkt meg. Det er så fort gjort å skjene ut av kurs hvis man ikke vet omtrent hvor man skal. Det kan selvsagt være sjarmerende ikke alltid å ha en tydelig agenda. Men jeg finner at jeg ved planløs virring sjeldnere havner på den bortgjemte strandperlen enn på et lugubert overpriset hotellrom med ødelagt aircondition.

Anniken

Det er vel et resultat av at jeg har blitt stadig mer klar over hvor lite tiden egentlig strekker til, og dermed er jeg blitt mer bevisst på hva jeg faktisk bruker den til. Vi planlegger jo så mye annet så grundig – økonomi, reiser, arbeidsprosjekter – for å få mest mulig valuta for pengene. Det er egentlig underlig om man aldri kan avse noen minutter til å se litt nærmere på hva man faktisk fyller livet med. Ikke minst om man har en partner på et eller annet nivå. Det kan være greit å kontrollere om man er på samme vei, så man ikke våkner opp en dag og oppdager at man holder frisk driv i vidt forskjellig retning. Det er jo også fint å forklare de rundt seg hvordan man tenker og hva man satser på. Det er lettere å forstå – og stille seg bak – når man vet andres hvorfor. Man kan også frigjøre seg fra mye dårlig samvittighet om man har bestemt seg for hvem og hva man skal prioritere når tiden blir trang.

For det er jo så enkelt som at når du bestemmer deg for én ting, må du være forberedt på å ofre noe annet. Sier du ja til noe, er det samtidig noe du sier nei til. Og det handler om å bli seg bevisst hva man egentlig velger bort og finne ut om man faktisk er komfortabel med å gi slipp. Jeg finner at en nyttig øvelse er av og til å stoppe opp og tenke: ”Dette bytter jeg en time, en dag, en uke av livet mitt mot – er det verdt det?” Man kan ikke gjøre det hele tiden, selvsagt – da blir man skrullete. Men en gang iblant kan det være greit med en sjekk. Før man vet ordet av det har det gått skrekkelig mye tid.

Nils Tore Meland, som var gjesteforeleser på RAW-kurset, snakket om å ta vanskelige beslutninger. Han sa at følelsen av ubehag ikke betyr at det du gjør er feil, men at det er viktig. Mange vanskelige beslutninger har et element av vondhet i seg, sa han, fordi det ofte er et tap involvert. Man må nødvendigvis velge noe bort for å gjøre noe annet skikkelig. Hvis ikke blir alt gjerne halvveis.

Det er derfor målsetningsprosessen også må innebære at man ser på prislappen. Hvis du har tenkt å løpe Oslo Maraton på tre timer blank, men ikke egentlig har tid til å trene, vil drømmen snart bli blytung. Det er så fort gjort konstant å føle seg mislykket dersom kostnaden er større enn man kan eller er villig til å punge ut.

Det meste handler om balanse. Og om du har det, ser du stort sett bare når du tar for deg helheten. En venn presenterte en fantastisk variant for meg en gang han så meg spesielt panisk i blikket: hans måte å finne ro på. Han har laget en slags oppskrift på sin perfekte uke. Hva han trenger at den skal inneholde for at han skal være i vater. Det er så bra. Når ting er ugreit, kan han gå tilbake til oppskriften sin og raskt finne ut hva som mangler, være seg en treningsøkt, gitarklimpring eller kompistid. Det er jo så åpenbart, egentlig, at man burde spandere på seg tiden det tar å finne ut hva man trenger til daglig for å ha det bra med seg selv. For som han så riktig sa: som regel når man er oppkavet, stresset eller ubestemmelig muggen, er det fordi man går på akkord med seg selv på et eller annet plan.

Det var sånn jeg gjorde en av de viktigste oppdagelsene i mitt eget liv i senere tid. En gjennomgang av uka avslørte at jeg som introvert i realiteten lever et ekstremt ekstrovert liv. Jeg har hatt regelrette utmattelsesanfall hvor jeg knapt har kunnet løfte armene og bortimot har måttet tjenestegjøre i stabilt sideleie. En introvert kan fint digge folk, men i motsetning til ekstroverte lader de batteriene alene. Og hvis man ikke respekterer tiden det tar å lade … Vel, en mobil i svart gagner ingen.

For min egen del betyr blant annet det at jeg må tillate meg selv med jevne mellomrom å ligge i vegetativ tilstand på sofaen uten antydning til dårlig samvittighet. Det er prisen for å leve i versaler resten av tiden. Jeg kan heller ikke være sosial så ofte som jeg kanskje skulle ønske – da går ikke regnestykket med elementene jeg har funnet at jeg trenger for å være meg opp. Igjen, som dette prosjektet gang på gang viser, det handler om å kjenne seg selv.

Oppskriften forandrer seg selvsagt etter hvert som man vokser. Det er derfor jeg liker de regelmessige nyttårsgjennomgangene. Vi er ikke meislet i stein noen av oss, og vi kommer ikke med bruksanvisning. Men kanskje kan vi ved å ta en liten vareopptelling gjøre det litt enklere både for oss selv og andre, og få skviset inn litt mer av det som gir påfyll og virkelig mening for hver og en av oss.

IMG_4452

Så. Prosjekt Maria 2016. Av årets gjennomgang ser jeg som alltid at det er mange områder jeg har kommet til kort på. Kjipt, selvsagt, men det får jeg ikke gjort noe med. Blikket frem, grumset bak. Nå har jeg altså hevet lista og sikter enda høyere i klatreveggen. Jeg legger allerede ned nok timer, men jeg ser at jeg må bruke dem smartere; lage litt bedre rutiner, litt tydeligere planer, endre noen vaner. Det er utrolig hvor mye man kan få plass til med hakket mer struktur. Jeg må jobbe drithardt med hodet for å beholde tålmodigheten med meg selv for å komme tilbake dit jeg var før jeg skadet meg – og forbi. Det spiser mye tid, så da bør jeg forklare: det er viktig for meg, for hvordan jeg takler dette sier så mye om hvem jeg er blitt. Jeg håper og tror jo at hun er en bedre dame enn før. Og jeg håper jeg kan sitte her et år fra nå enda et hakk nærmere en jeg kan være skikkelig stolt av.

Godt nytt år, da, dere! Blanke ark. La oss bruke dem.

 

Foto: Anniken Thorsen, Ole Petter Aasen.

Om å heve lista

 

“Den største faren for de fleste av oss ligger ikke i å sikte for høyt og komme til kort, men å sikte for lavt og treffe.”

Ifølge Internett var det kanskje Michelangelo som sa det. Kanskje ikke. Det spiller ingen trille – jeg elsker det. For to år siden ville det ikke betydd noe for meg. Det gjør det nå. Nå skjønner jeg hva han mener.

For noen uker siden fullførte jeg RAW-kurset. Jeg klarte alt jeg fryktet – ikke minst å holde en presentasjon. Å reise meg opp i en forsamling er noe av det aller verste jeg gjør. Men med munnen full av hjertet og klaprende kastanjetter, og hodet fullt av nye verktøy, klarte jeg det med æren relativt intakt. Så jeg kan faktisk nå med stolthet i en adskillig mindre skjelvende stemme si at jeg er sertifisert mentaltrener.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For en prosess! Så utfordrende. De krever mye av deg, men det er jo også derfor vi er der. Og det var så bra å møte så inspirerende mennesker. Som hun som meldte seg på Ironman uten egentlig å kunne svømme. Det er så kult med folk som bare er så nysgjerrig på hva de faktisk kan klare. Jeg har lært mye av dem. For – vi som var med er jo helt vanlige mennesker. Noen har planer om å gjøre karriere av dette, noen vil integrere lærdommen i sitt vanlige virke, mens andre har rett og slett et ønske om å stå stødigere i seg selv. Og det er viktig for meg å få frem: Man trenger ikke å være supermann for å ønske å strekke seg.

Det er masse jeg ikke klarer, det er masse jeg synes er tungt. Men jeg har forstått at det meste man synes er vanskelig er trenbart. Man er ingenting. Man kan endre og bli god til det man vil. Det handler som nevnt heller ikke om å bli god til alt alltid, men om å ha et kontinuerlig ønske om å bevege seg fremover. For noen er det OL-gull, for andre er det å reise seg opp. Du er ditt eget utgangspunkt, og det må du ta hensyn til. Men som en venninne så fint sa til meg en gang: ”Gjør meg en tjeneste – ikke undervurder deg selv.” Ta deg selv på alvor, for det bor så bra ting i oss alle.

Jeg har virkelig fått bryne meg på tøffe oppgaver og fått testet kunnskapen jeg har tilegnet meg i praksis. Selv med mitt i overkant åpne sinn er jeg rett og slett forbløffet over hva hodet kan gjøre. Mye handler også om å forstå at teknikkene som fungerer for idrettstoppene, også fungerer for deg. Og det er lov å bruke dem selv om man ikke går for pallplass med Norge på brystet.

Et eksempel på det, er visualisering. Å skape eller gjenskape en situasjon i hodet ved hjelp av bilder eller film har tilnærmet lik effekt på hjernen som om du faktisk er i situasjonen. Det finnes studie på studie som viser helt utrolige resultater og enorm forbedring av evner ”bare” ved å tenke på ting.

Sportsfolk er jo rå på dette. Det finnes knapt den toppidrettsutøver som ikke i forkant av en prestasjon har sett for seg enhver eventualitet. Dermed taper de heller ikke verken tid, energi eller konsentrasjon i situasjonen fordi de er forberedt og de har en plan.

En ting som gjorde uslettelig inntrykk på meg var Kjetil Jansrud, da han med lukkede øyne på TV visualiserte seg gjennom løypa på Kvitfjell mens de spilte av film av at han faktisk kjørte løypa ved siden av. Han traff på hver sving og hver dump – og han kom i mål mer eller mindre samtidig med seg selv. Og som vi vet, han er god for mye gull.

Jeg er ikke flink til å visualisere. Jeg har ikke hatt ro i kroppen eller tålmodighet til å øve. Eller trua, sikkert. Og så har jeg vel tenkt at det ikke er for sånne som meg. At man bør hete Marit, Petter eller Aksel for å få effekt. Men min kanskje tydeligste læring på kurset kom under The Mental Challenge, den fysiske og psykiske hinderløypa vi måtte gjennom.

Det var en spesiell oppgave jeg var livredd for at ville komme, for jeg ante ikke hvordan kroppen ville reagere. Så jeg visualiserte. Jeg snakket med folk som hadde opplevd det for å implementere så mange reelle elementer som mulig. Jeg så for meg at jeg holdt meg fattet uansett, at jeg pustet godt og at jeg brukte triggerordene mine – mine små personlige kamprop. Og da oppgaven kom, opplevde jeg et fokus jeg knapt har kjent maken til. Det var et nydelig øyeblikk der den viktigste læringen i kurset kom sammen i skjønn forening: Jeg visste hva målet mitt var, jeg pustet meg rolig, jeg snakket meg selv gjennom det – og jeg var forberedt. Oppgaven var helt uproblematisk. Jeg gaper fortsatt.

På kurset har vi lært om såkalte SMARTE mål – at et skikkelig godt mål bør oppfylle hver bokstav, som blant annet Spesifikt og Målbart. R-en står for realistisk. Et godt hårete mål bør du se som cirka 70 til 80 prosent sjanse for at du klarer. Er det noe jeg har blitt helt sikker på i løpet av dette RAW-kurset, så er det at jeg skal klare klatregrad 8 minus. Derfor er det vel på tide å dra på litt.

Motsatt 8tall

For noen år siden så jeg en middels god TV-serie, og der sa de en helt enkel ting jeg av en eller annen grunn bare likte. De snakket om definisjonen på uendelig: ”Infinity is something without boarders.” Symbolet har siden da vært et av mine favoritter. Som jeg har vært inne på bestemmer vi jo faktisk stort sett selv hvor grensene går, og det synes jeg det er vesentlig å huske på at vi gjør.

Heldigvis for meg ser symbolet for uendelig ut som et 8-tall. For det er det som står på skoene mine nå. Jeg vet at det betyr åtte. Men det er så drøyt at det foreløpig er greit også å ha muligheten til å si, hvis noen spør, at det står for noe uten grenser. For det skal ikke egentlig være mulig for nettopp en så alminnelig person som meg. Men så er det en del av meg som sier: Tenk om det er det? Og jeg vil så inderlig se om det går an.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dessuten – en venn av meg sa at hvis du sliter med å se at det er mulig, se på grunnene til at det er umulig. En genial fremgangsmåte. Det er jo et vel så vesentlig spørsmål som hvorfor: “Hvorfor ikke?” Og jeg finner ingen grunner. Så om jeg ennå ikke er 70 prosent sikker på at det er mulig, er jeg 100 prosent sikker på at det ikke er umulig. Og hit jeg har kommet nå, så holder det for meg.

Nå sitter jeg altså nede i en dump med en hånd som ikke virker og et blåmerket ego. Det er lenge siden det har vært så langt opp, men jeg sikter likevel.

Kommer jeg til kort – vel. If you never try, you´ll never know, right? Jeg satte i hvert fall ikke lista for lavt.

 

 

Om å huske hvorfor

Poet og skribent Tyler Knott Gregson skrev en gang: ”Lov meg at du ikke bruker så mye tid på å trå vannet og prøve å holde hodet over bølgene at du glemmer hvor mye du alltid har elsket å svømme.”

Den traff meg overalt. Det er jo dette jeg alltid gjør. Jeg er mer opptatt av ikke å drukne enn å nyte svømmeturen. Stort sett er jeg så oppsatt på ikke å mislykkes at jeg nettopp glemmer at jeg jo er glad i det jeg driver med. Og det verste er at jeg som regel ikke står i fare for å drukne i det hele tatt – jeg bare plasker panisk av gammel vane.

I boka til mentaltrener Cecilie Ystenes, Mental styrketrening, skriver hun om to krefter i en prestasjonssituasjon: lysten til å lykkes og redselen for å mislykkes. Sistnevnte kan gi seg utslag i at man vegrer seg for å komme i gang, som jeg kan skrive under på med utestemme og sprittusj. Og det sier seg selv at prestasjonen blir preget av at man konsentrerer seg mer om ikke å falle bakover enn å komme seg forover.

En venn av meg som jobber som motivator sa for lenge siden at det har stor betydning om du går hjemmefra og tenker ”håper det ikke skjer noe uventet” eller om du tenker ”håper det skjer noe jeg aldri har opplevd før”. Det høres så banalt ut at øynene bortimot himler av seg selv. Men det fungerer faktisk. Igjen handler det om hvilken innstilling man går inn i situasjonen med og hvilke føringer du har lagt i forhold til din egen prestasjon. Har du ikke gjort det før har du jo ingen forutsetninger for å hente gull umiddelbart, og dermed er terskelen for å sette i gang lavere enn om du hovedsakelig er livredd for å gå på trynet.

Jeg husker jeg skulle klatre med en venn som hadde lært meg en del om faget da jeg var fersk, og det var lenge siden vi sist hadde klatret sammen. Jeg var blitt mye bedre, så jeg skulle tøffe meg ved å vise hvor flink jeg var blitt ved å briljere på en relativt grei rute. Han ofret meg ikke et blikk. Ikke bare fikk jeg ikke en dritt ut av det selv siden ruta var for lett til å gi meg noe, men jeg fikk ikke applaus heller. Så jeg tenkte ok, her er ingen hyllest å hente, så da får jeg gjøre som jeg pleier og jobbe med noe jeg enda ikke mestrer så jeg faktisk kan lære noe. DA fikk jeg oppmerksomheten hans. En ydmykende lærepenge i at det ikke nødvendigvis er det man kan til fingerspissene det står mest respekt av, men det at man tør å gå løs på noe man ikke allerede mestrer. Jeg fikk mer kred for å streve og falle enn for feilfritt å leke meg gjennom det.

Og når jeg skotter opp fra min egen navle og glemmer hva andre tenker om meg et øyeblikk: Jeg har aldri har klatret for å klatre det jeg allerede kan. Jeg klatrer jo nettopp for å få til det som virker umulig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skadet hånda for rundt en måned siden. Noe som betyr at klatringen min ikke egentlig kan gå fremover. Nå handler det mest om ikke å havne for langt bakpå. Som er forferdelig kjedelig og ekstremt demotiverende. Det er jo sånn med alt man så tydelig har tenkt. Når man er supergira og på god vei i friskt driv – og så får en uventet bråstopp.

Historisk sett har jeg da umiddelbart blitt tre år og deiset rett ned i en paddesur, tafatt haug, full av sutrende selvmedlidenhet. Jo da, Gamle Maria dukker fortsatt opp med dirrende verandaleppe og blanke øyne, men Nye Maria jobber hardt for å holde de negative følelsene i sjakk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I RAW snakker man om ”mental tøffhet”, evnen til å holde koken oppe både i medgang og i motgang. Jeg er definitivt en medgangssupporter, men jeg trener som pokker på å holde stand i de bratte bakkene.

På RAW-kurset var vi var så heldige at vi fikk en forelesning med dr. Mark Nesti, mentaltrener for idrettsutøvere på skyhøyt nivå, blant annet Manchester United. På spørsmål om hva han gjør med hodet til utøvere som er blitt skadet, snakket han om nettopp dette med hvorfor. Om å finne tilbake til utgangspunktet og de opprinnelige grunnene til at man gjør det man gjør. Det er i hvorfor motivasjonen og drivkraften ligger.

Han snakket også om at mange er spesielt mottagelige for å jobbe med hodet når de er skadet, rett og slett fordi de har mer tid siden de ikke kan trene like mye fysisk. Det hjelper å kunne ta kontroll over noe, sa han. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg organiserer sokkeskuffer og badeskap når jeg står overfor ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Det er jo også her de beste er best. Skader de foten, trener de overkropp. Skader de armen, trener de seg kjappere enn de noen gang har vært. De tar tak i det de kan ta tak i – for det er det de har. Alternativet er å la være. Og det har alltid vært et elendig alternativ.

Man skal ikke droppe så mye før man kommer helt ut av det, og så svart det enn ser ut, kan man nesten alltid gjøre noe som bidrar til totalen. En på RAW-kurset forbereder seg til et kjempetøft sykkelløp neste år, og hun har som kamprop: ”Hver økt teller.” Den har jeg adoptert. For selv om jeg er nede i en bølgedal nå og slett ikke ser horisonten, så vet jeg jo innerst inne godt hvor jeg skal. Og ikke minst – jeg vet hvorfor.

Som jeg har skrevet om før, så er ikke klatring bare klatring for meg. Det er selve motoren i Prosjekt Maria. At den skulle få seg et stygt skudd for baugen er mildt sagt nedslående. Men så tenker jeg på utgangspunktet mitt, da. Hele poenget med denne turen er jo nettopp at jeg skal kunne stå støtt også når skuta krenger kraftig. Kaster jeg inn håndkleet nå, har jeg jo ikke kommet en meter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så jeg har fått delvis kontroll over verandaleppa, tørket de selvmedlidende tårene og lagt en alternativ plan for å få bitene foran meg til å passe i hverandre. Jeg blir lett forsinket, men frem skal jeg faen meg komme. For som jeg skrev i starten – jeg elsker å være sterk, å imponere meg selv og å få voksne menn til å måpe. Jeg skal gi dem noe å måpe for, jeg.

Bare gi meg litt tid.

 

 

Om å stå i det

En av de tingene som er tøffest med å forandre seg, er at man aldri blir ferdig. Jo mer man utvikler seg, jo tydeligere ser man hvor mye som står igjen. Og det er vanskelig å tråkke videre når man ikke ser enden på det. Man havner lett i den gamle barnehagevitsen om uret som går og går og aldri kommer til døra, og den har aldri vært spesielt morsom.

Jeg har en venninne som har en jobb som består av en lang rekke knotete, langsiktige prosesser. Hun strikker kjøkkenkluter på kveldstid fordi hun trenger å se at noe hun begynner på faktisk har en slutt. Jeg skjønner henne så godt.

Kunsthistoriker Sarah Lewis sa dog noe som festet seg hos meg. Det var under et foredrag, en TED Talk, der hun snakket om hvorfor noen blir gode. Suksess er et øyeblikk, sa hun, det er å treffe blinken. Men mestring er å vite at det ikke betyr noe hvis du ikke klarer å treffe den igjen og igjen. Mestring handler om å strekke seg etter noe, ikke om å komme frem. Det stadig å ønske å minske gapet mellom hvem du er og hvem du ønsker å være. Vi blomstrer ikke når vi har fullført alt, men når det fortsatt er mer igjen å gjøre. De beste er ikke best fordi de er ferdig med jobben. De er best fordi de forstår at man aldri blir det.

Det er den virkelige testen når man forsøker å gjøre noe vanskelig – å stå i det. Når man er så fast bestemt på å klare noe og legger ned så mye arbeid, er det fort gjort å tenke at alt bare skal gå oppover hele tiden. Når man går inn i noe med hud og hår, er det vanskelig å akseptere noe annet enn seiere. Det er noe drit å gi absolutt alt du har og ikke stadig se resultater. For ikke å snakke om å ta skritt bakover, som man nødvendigvis av og til gjør. Og denne forventningen om jevn fremgang som rettferdig belønning for beinhard jobbing, gir enda et prestasjonspress som kan være ekstra tungt å bære på mørke dager.

En klatrevenn av meg sa for lenge siden – jeg hadde hatt en skikkelig elendig økt, såpass at jeg forlegen sendte ham en melding for å unnskyldte meg: ”Sorry? Det er DER prestasjonsangsten din ligger. Du tror du blir målt kontinuerlig. Jeg har sett deg klatre bra og jeg vet hvordan det er å være sliten. Slapp av og vær dårlig når du må.”

Jeg glemmer det aldri, men det forsvinner for meg hele tiden. Det er så fort gjort å tenke at du ikke er bedre enn din siste handling. At det er den som definerer deg, og at den annullerer det du har gjort før. Men det er jo – heldigvis – ikke sånn det fungerer. Du er summen av alle prestasjonene dine. Og lærdommene.

Etter å ha vært veldig sliten veldig lenge, skjønner jeg nå at det må være lov å tillate seg å senke lista litt innimellom, også på områdene der man stort sett går for gull. Man kan bare ikke makse alt alltid. Og man må tørre å hvile. Den gode ballasten forsvinner ikke selv om du unner deg et pusterom. Og av og til må man bare trekkes bakover en stund for få fart til å skyte fremover. Det er den gode gamle svisken om at man kommer sterkere ut av motgang. Men som en venninne sa nylig: Det er ikke så lett å se når man står med begge beina i maursyre.

Vann

I RAW snakker man om forskjellen på prestasjoner og resultater. Det er prestasjonene man jobber for, for de kan du gjøre noe med. Det kan man ikke nødvendigvis med resultater. Vind, vær, andres prestasjoner, bankkollaps og smørebom – du kan levere optimalt og likevel tape kampen. Det gjelder uansett ikke å gi opp hele det harde, møysommelige arbeidet på bakgrunn av én kjip smell.

Mental trening er ingen tvangstrøye. Det handler ikke om at det ikke er lov å gjøre feil. Det handler om å ville lære av dem. Målet er ikke nødvendigvis et feilfritt liv, men å jobbe jevnt og trutt for å forandre de tingene man ikke trives med. For vi er nå en gang grunnleggende skrudd sammen med et iboende ønske om å utvikle oss. Det var derfor ikke NASA stengte sjappa da vi landet på månen. Det er noe med at når du nærmer deg å få til det du har jobbet så hardt for, ser du hva du faktisk er i stand til: Enda mer. Jeg startet jo ikke med å klatre ti–femten timer i uka eller med å sikte på en latterlig høy vanskelighetsgrad. Men det gjør noe grunnleggende med deg å oppdage hva du kan klare. Det trigger noe som gjør at du vil strekke deg enda lenger. Og som Lewis sier, det er da du blomstrer.

Det er også derfor man bør sette seg konkrete mål, slik at man tydelig ser at det går fremover. Flokken min, velsigne dem, ber meg stadig om å snu meg når jeg selv synes jeg stamper på stedet hvil i dyp, kram snø. Av og til trenger man å minne seg selv på hvor man startet for å se hvor langt man faktisk har kommet. Det er det som er så bra med tydelige milepæler. Det gir motivasjon og viljestyrke i skarp motvind.

Klatrepartneren min spurte meg en gang hva som ville skje når jeg klarte målet mitt om å klatre en rute av grad 8 minus, om jeg da kom til å slutte å klatre. Jeg syntes spørsmålet var merkelig og svaret mitt var instinktivt og selvfølgelig nei. Så hadde jeg faktisk skjønt det allerede da. At det alltid er mer igjen og at det egentlig er det som driver oss. Og som Sarah Lewis sier, så har det lite for seg å treffe hvis jeg ikke kan gjenta bedriften. Målet i seg selv er jo tross alt ikke det viktigste. Det er den jeg er blitt på veien dit som betyr noe. Og det skal ikke være flaks. Det skal være ekte.

IMG_4489

Visst er det slitsomt at man aldri blir ferdig. Men det er da også ganske vidunderlig, er det ikke? At det ikke er grenser for hvor langt vi kan nå?

Det er jo underveis at magien skjer.

 

Foto: Anniken Thorsen, Ole Petter Aasen.

Om å møte seg selv i døra

På 2000-tallet hadde jeg en relativt rigid fascinasjon for TV-serien ”Alias”. CIAs dobbeltagent Sydney Bristow i Jennifer Garners skikkelse var den ultimate superwoman – beintøff, uredd og topptrent. Jeg dagdrømte om å kle meg i helsvart, snike meg katteaktig rundt hushjørner, banke opp menn som var dobbelt så store og kun reagere på kodenavnet ”Bluebird”. Den gang da pleide jeg, når jeg befant meg i hårete situasjoner, å si til meg selv: WWSD – What Would Sidney Do?

Jeg var for gammel for det da og jeg er minst 27 år for gammel for det nå. Men hvis det funker – who cares?

Poenget er at nesten alt vi gjør står og faller på hjernen. Vi kan si så mye som tusen ord til oss selv i minuttet, og utfallet av handlingene våre kommer stort sett an på om det vi sier til oss selv bygger oss opp eller bryter oss ned. I klatreveggen er det igjen så konkret: Fra en dag til den neste kan jeg være sjanseløs på noe jeg hadde stålkontroll på i går – og muskler, har jeg altså skjønt, forsvinner ikke over natta. Er jeg negativ, slipper jeg. Er jeg positiv, klarer jeg å holde meg fast. Det er så skummelt at man er så sårbar i forhold til sin egen indre dialog. Men snu på det: Det er så kult at man har så stor makt.

IMG_4494

På RAW-kurset jeg går på har de noe som heter The Mental Challenge. En dag hvor alle på kurset utsettes for harde fysiske og psykiske prøvelser for å se hva vi har fått med oss og hvor det skorter. Og viktigst, selvsagt, for å lære mer. En mental hinderløype der man skal pushes og ”plages” for å se hvordan vi håndterer det individuelt og som lag i landskapet langt utenfor komfortsonen.

En unik mulighet, for det er jo ikke så ofte ”i virkeligheten” at man så åpenbart blir presset opp mot maks innenfor et begrenset tidsrom, og faktisk så konkret og umiddelbart blir evaluert. Vi var omringet av mentale trenere som vekslet mellom å brøle, heie, forstyrre og bistå – alle utstyrt med laserblikk og sylskarpe penner.

Det tok ikke lange stunden før jeg kolliderte head on med Gamle Maria. Hun kom nesten før vi hadde begynt. Vi var delt inn i lag og jeg hørte de andre rundt meg snakke om at det eneste alternativet var å vinne. At de aldri ga seg. At nederlag ikke var en option. Mens jeg kjente isen bre seg innvendig og tenkte: “Men jeg er en sånn som gir seg.” Jeg tar ikke fem øre for det. Det er jo så digg. Når man kommer opp med den perfekte unnskyldning for å slippe å stå i det. Når man friskt kan toe hendene, sette seg bakerst i rommet og vippe på stolen, mens andre får vasse videre i ubehaget.

Allerede midt i øvelse to satt jeg klissvåt i strandkanten med sand til jekslene og tenkte: ”Dette klarer jeg ikke. Jeg er ikke en sånn som klarer dette.” Brått var jeg satt helt tilbake til dem/meg-tankegangen jeg trodde jeg hadde kommet meg vekk fra: Det er en annen type folk som klarer ting. Jeg er ikke en av dem.

Men det har skjedd noe disse årene. Alt handler, skjønner jeg, om å kjenne seg selv. Å kontinuerlig legge seg under den nevnte fæle spotlampa og finne ut hvor du har deg selv til enhver tid. Å vite hvor du er god – og hvordan du bruker det. Hvor du er svak – og hva du skal gjøre når du glipper. Å lære seg å kjenne igjen de kjipe tankene når de kommer, og ha en plan for å stanse den destruktive flodbølgen.

Jeg trodde jeg var ganske forberedt. Dagen startet med noen relativt tøffe fysiske øvelser. Som jo i utgangspunktet ikke skal være et problem. Mine minimum ti timer med trening i uka bør tross alt ha gitt ok resultater. Men det er rart hva som sitter og hva som strømmer på når du blir skvist: En overbevisning om at jeg er fysisk puslete, en quitter og det svakeste leddet på ethvert lag. At alt som ryker er min feil.

Men det jeg har gjort, disse årene, er å samle bevis. Bevis for alt jeg faktisk klarer. En av foreleserne våre snakket om et eksperiment der man i en bolle full av lekre kirsebær og én kakerlakk, kun fokuserer på det vemmelige ved kakerlakken. Mens ett kirsebær i en bolle full av kakerlakker absolutt ikke har noen form for formildende funksjon. Det kjipe er lettere å få øye på og det fester seg til hjernebarken som kvae.

Men møysommelig har jeg altså samlet seirene mine og hamret dem inn etter beste evne. Så når styggen på ryggen blir overdøvende, har jeg et mentalt arsenal å gå til krig med. Da jeg krabbet bort fra øvelsen i sanda og oppriktig vurderte å gi beng, kom denne beholdningen til sin rett.

I Prosjekt Marias selvransakelse har jeg blant annet funnet ut at jeg er treig ut fra startgropen, men at jeg ofte duger hvis jeg bare får overtalt meg selv til å holde ut lenge nok til at jeg finner flyt. Vi har lært at et av de mektigste verktøyene i mental trening er triggerord. Små personlige, innøvde kamprop som snæpper deg ut av din negative spiral og tenner deg til å gi gass. Så med surklende sko i en sky av klissete sand, med hodet fullt av bevis og kamprop, reiste jeg meg opp. Og jeg kom i flyt. Vi vant til og med til slutt.

Skjermbilde 2015-11-28 kl. 10.49.19

Cecilie Ystenes sa en gang til meg at når vi trener fysisk og musklene begynner å svi, tenker vi: ”Det er nå det funker!” Så vi må lære oss å tenke det samme når det begynner å svi i hjernen.

Det svei som pokker og herregud, for en læring. Hva man faktisk er i stand til med de rette mentale verktøyene. Jeg er dritstolt. Og helt overveldet.

Men det var et skikkelig brutalt møte med mitt eget speilbilde. At jeg er mer opptatt av hvordan folk synes jeg løser oppgaven enn faktisk å løse oppgaven. At jeg ennå ikke har kommet langt nok til å hente ut mer av de ekstra kreftene som alle har i seg. De du finner et godt stykke forbi der du er komfortabel, bare du orker å stå i det.

Og en skikkelig tankevekker: Jeg ser fort hvor jeg er svak, og jeg begynner å bli ganske godt rustet for å hindre at jeg faller når det kommer. Men. Jeg ser ikke hvor jeg er god, så jeg sliter med å heve meg. Jeg kan avverge katastrofen, men ikke skinne.

Da jeg kom tilbake og hang i klatreveggen, slo det meg at det foreløpig er det eneste stedet der jeg ikke gir meg før et godt stykke etter at det etser. Det eneste stedet jeg presser meg så hardt at jeg må lage lyd og faktisk foretrekker å holde meg fast fremfor å slippe. En sår erkjennelse. Men lærdommen i det: Tenk hva det betyr – hvor mye jeg egentlig har å gå på, bare jeg finner nøkkelen til å få tak i det utenfor veggen også.

Hvis du er som meg, med hang til å samle kakerlakker, kan det ta tid å registrere kirsebærene og hente inn nok til å vinne kampene når de kommer. For ikke å snakke om faktisk å blomstre.

Den britiske skribenten Caitlin Moran fortalte i et intervju at da hun som 14-åring som potensiell bokdebutant skulle inn i et viktig møte med forlaget, stoppet skrekkslagen utenfor fordi hun ikke ante hva hun skulle si. Men så fikk hun, som 14-åring, den mesterlige ideen: ”Lat som du er en som vet hva hun skal si.”

Hjernen er genial – men den er også lett å lure. Inntil du har samlet nok bevis, og inntil du faktisk tror på dem, lat som du er en som håndterer det. Om det er en fiktiv dobbeltagent fra 2000-tallet, so be it.

I dag lyder jeg heldigvis stadig oftere navnet Maria. Men ser du meg svette i en hårete situasjon og ikke får kontakt – prøv Bluebird.

Maria

Foto: Ole Petter Aasen, Lars Erik Bakken.

 

Om å bestemme seg

Noe av det viktigste jeg har lært gjennom Prosjekt Maria, er at når jeg vet hvor jeg skal, så kommer jeg også frem. Det å forstå at jeg kan sette meg ned og finne ut akkurat hva jeg har lyst til og hvordan livet mitt skal se ut. At jeg er sjefen, rett og slett. Det har faktisk ikke skikkelig gått opp for meg før nå. Mulig har jeg spesielt tungt for det. Men hvor ofte gjør vi det? Sånn egentlig? Tar oss tid til å virkelig kjenne etter hva vi så inderlig vil og tar konkrete grep?

I en leksjon på RAW-kurset brukte Cecilie Ystenes gjess som et bilde på ledelse. Et funksjonelt, men også varmt eksempel til etterfølgelse. Når gjess skal forflytte seg, flyr de samlet i en V-formasjon, fordi luftmotstanden blir mindre og reisen lettere om de flyr sammen enn om de flyr alene. Når lederen i spissen blir sliten av å dra, trekker den seg bakover i formasjonen for å hvile mens andre overtar den tyngre teten. Hvis en i følget blir syk eller skadet, blir noen i flokken med ned og venter på bakken til den sårede kommer til hektene eller dør.

Jeg digger hele konseptet. Det instinktive samholdet. Lojaliteten. Men noe av det jeg liker best er at gjessene bakover lager masse lyd. For å vise at de er der. Jeg synes det er så fint. Det er ingenting, har jeg oppdaget, som er uhåndterlig når man har en flokk i ryggen som lager lyd.

Hjertevann

Et spørsmål vi ble stilt denne dagen var om vi ser på oss selv som ledere. Hvis svaret er nei, er det egentlig all grunn til bekymring. Uavhengig av jobb eller stilling – man står jo i spissen for sitt eget Prosjekt. Sånn må det bare være. Vi er alle hovedpersoner i vårt eget liv. Vi har det dog ofte med å vente på at noen andre skal bestemme kursen eller begynne å dra, men som de fleste av oss vet, blir det ikke særlig dreis på reisen dersom kapteinen setter seg bakerst med beina på bordet og armene i kors.

Det handler om å finne ut hvor man vil. Og så handler det om å bestemme seg. Selv har jeg halset etter mitt eget liv og stort sett operert etter innfallsmetoden. Som for så vidt også har fått meg fremover, men langsomt og i alle retninger. Jeg har ofte blitt værende i kjipe situasjoner for lenge, fordi jeg ikke har hatt en klar formening om hvor jeg har lyst til å dra i stedet. Og litt for ofte har jeg stått stille. Litt merkelig, egentlig, å ta fra seg selv makten i sitt eget liv på den måten. Den er jo begrenset, tiden vi har her. Det hadde vært mer rasjonelt å gripe den med begge henda.

For meg var det altså klatringen som ble åpenbaringen. Det er første gang jeg bare har besluttet å klare noe helt sykt og så erfart at det går an. Det er en drivkraft sterkere enn noe annet jeg har følt på: å jobbe så beinhardt og så målrettet for noe som virker umulig – og så faktisk mestre det.

Jeg hadde ikke kunnet bli så god hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å bli det. Det går ikke an å bli så god etter innfallsmetoden. Når man bestemmer seg for å gjøre noe vanskelig, er det en hel del ting man bør gjøre for å få det til. Og en hel del ting man bør la være. Stilt overfor valg, som tidligere har gjort meg totalt handlingslammet, koker det nå stort sett ned til ett spørsmål det er relativt greit å svare på: Får dette meg nærmere målet mitt?

Det har gitt en med kronisk beslutningsvegring adskillig større ro.

Problemet for meg har ofte vært at jeg har ønsket å utmerke meg på alle områder. Og så har jeg sammenlignet meg med de beste på alle felt uten å ta deres svakere sider, eller offer de har gjort for å klare det, med i betraktningen. Og jeg har da selvfølgelig stort sett alltid kommet til kort. For det er jo sånn, at å bli skikkelig god til noe krever tid. Det krever tålmodighet. Det krever utrettelig øvelse. Og det krever offer. Er det ikke balanse mellom hva du ønsker og hva du er villig til å gjøre eller gi slipp på for å komme dit, går det sjelden. Det sier seg selv at regnestykket ikke går opp dersom man insisterer på å levere maks på alle fronter.

Det handler også om å gi seg selv litt slack. Å tilgi seg selv for at man ikke kan være alt for alle. Og så heller skinne sterkere for noen og på noen områder.

Jeg har gitt meg selv urettferdig mye bank for ting jeg ikke har mestret. Der jeg har hatt en formening om hvor god prestasjonen min bør være, men som overhodet ikke har vært proporsjonal med tid og krefter jeg har rukket å legge i det. Jeg har funnet ut at når du bruker tid på å etablere hva du virkelig brenner for og faktisk bestemmer deg for å gå for det, så finner du veien. Ofrene virker ikke så store da – de gir seg ofte selv. Og jeg har omsider forstått at man må gi seg selv tid til å få det til.

IMG_7779

Men målet være ditt for at det skal funke. Og du må vite hvorfor du vil slite for det. Grunnene må forankres i ryggmargen og det bør boble litt i blodet når du tenker på det. Det gir motivasjon, det gir fokus og det gir viljestyrke. Følelsen jeg hadde da jeg klarte min første skyhøye klatregrad, den skal jeg jobbe resten av livet for å oppleve igjen. Og igjen. Den euforien sitter som støpt i bevisstheten min, og bare tanken gjør at jeg reiser meg opp også de dagene når kroppen og sinnet er tyngst.

Og når du har bestemt deg, finn folka dine. Det er for all del fundamentalt å finne tryggheten i seg selv. Men det er så viktig å omringe seg med bra folk. Og når man prøver på noe stort, er det helt avgjørende. Å lede et Prosjekt er på mange måter ensomt. De største slagene står som regel i ens eget hode. Men når ting går trått, som de uunngåelig gjør til tider hvis man sikter høyt og hårete nok, er det ingenting som å ha bunnsolide folk å lene seg på. Min erfaring er at når du forklarer de rundt deg hva du prøver på og – ikke minst – hvorfor, så står de som påler. Og de som ikke gjør det, de som stjeler energi og bryter deg ned, de behøver du ikke å ha med videre. Det er også et valg du som sjef i eget liv har: hvem som skal være der med deg.

Jeg prøver så godt jeg kan å fly i tet for egen maskin. Jeg mener det er en forutsetning for å stå oppreist som individ gjennom et langt – og tidvis turbulent – liv. Jeg har endelig skjønt at jeg ikke kan forvente eller vente på at andre skal ta grep for meg. Men motstanden er mindre når du har flokken i ryggen, som kan overta og dra en stund når du sliter, og som lager masse lyd når du prøver så hardt du kan å vinne ny grunn. Og de gangene du får deg en knekk, følger de deg ned og blir der til du er på vingene igjen.

Som en nær venninne nylig sa da vi snakket om at vi hadde hverandre: ”Hva er det vel egentlig å frykte da, tenker jeg. Herregud, for et sikkerhetsnett.”

Ja. Herregud.

IMG_0625

Foto: Anniken Thorsen, privat.