Om å forandre seg

Jeg er Maria. 38 år. For drøye to år siden ble jeg drittlei av hun jeg var. Et virvar av engstelse, usikkerhet, tafatthet, stress og dårlig selvbilde. Det er så sykt slitsomt å være så redd. Og alltid forvente det verste. Tro at folk er ute etter deg. Ha dødsangst for å gjøre feil. For ikke å bli likt. Alle brytere på maks, og til enhver tid forvente å få himmelen dundrende i skallen.

Så jeg bestemte meg en dag, kavende dypt nede i en sørpe av svart hverdagsgrøt, å gjøre det jeg trodde var umulig: å forandre meg.

En av mine sterke sider er at jeg kan utfordre hvem det skulle være til å fortelle meg en dårlig side ved meg som jeg ikke allerede er klar over. Og selv om jeg skulle slumpe til ikke å være enig i akkurat det du kommer med, har jeg garantert allikevel tenkt på det – for sikkerhets skyld. Jeg liker å være forberedt.

Så jeg la hele røkla på bordet under en spotlampe, i all sin avskyelighet. Og begynte gradvis å jobbe med hver. Eneste. En. Av de kjipe sidene. Fyttikatta, for en jobb. Det er bortimot heltidsarbeid å stanse automatikken i et negativt ladet sinn.

Velkommen til Prosjekt Maria.

Samtidig som jeg begynte å jobbe med dette destruktive, begynte jeg å klatre. Jeg liker i utgangspunktet idrett. Action. Hoppe høyt og falle langt. Men jeg gir meg som regel med nye ting på maks andre forsøk. Jeg takler nemlig særs dårlig ikke å få til ting. Jeg får totalfnatt av å kløne. Sammenbrudd av å føle meg tåpelig. Og på et eller annet tidspunkt bare sluttet jeg å prøve. Prøver du ikke, ser du i hvert fall ikke dum ut. En deilig sannhet – helt til du kommer på at du ikke gjør en masse du egentlig har lyst til å gjøre.

Jeg har hatt det med å tenke at det er en ”annen” type mennesker som får til ting, være seg å bli etterforsker, kickbokser, ekspedisjonsfarer, yogainstruktør eller Marcialonga-løper. Og så møter jeg plutselig helt ”vanlige” mennesker som har blitt akkurat disse tingene, mens jeg har sittet der i glassklokka mi og ikke sett dum ut.

Jeg antok det samme da jeg stod på klatresenteret i starten og så på alle de dyktige klatrerne rundt meg. De er jo åpenbart en annen type folk, tenkte jeg. Men så gikk det plutselig opp for meg – de er jo ikke det. Det er IT-konsulenter, sosionomer, lærere og rørleggere.

Og da slo det meg: De er gode fordi de har lagt ned tiden i det og stått i det når det blir vanskelig. Så jeg spurte meg selv: ”Hva skjer om jeg legger ned tiden og står i det?”

Det viser seg at man blir god.

IMG_4263

Men Gud, det var smertefullt. Gamle Maria ville bråsnudd i døra. Bare tanken på å pushe gjennom udugeligheten ville sporenstreks sendt henne under stuebordet i fosterstilling. Første tegn til motgang og hun ville fluksens ramset opp 11 eksepsjonelt gode grunner for at det eneste rette var å gi beng.

Men Nye Maria, hun jeg så gjerne ville bli, var fast bestemt på at jeg for én eneste gangs skyld skulle se hvor langt dette toget kunne gå hvis man bare la igjen bekvemmeligheten ved døra.

Så jeg klatret. Jeg klatret som pokker. Når det ble umulig, prøvde jeg én gang til. Hadde jeg en dårlig dag, kom jeg tilbake dagen etter. Og dagen etter. Og dagen etter der igjen. Jeg stod der, i time etter time, mens rødmen og frustrasjonen etset i kinnene.

Og litt etter litt kom magien. Den helt vidunderlige følelsen av å få til noe jeg ikke klarte i går. Å få glimt av hva jeg er i stand til. Å oppdage at jeg – fysisk puslete, mentalt ubrukelige, nattsvarte jeg – kan klare ting slett ikke alle andre klarer.

Så en dag, jeg er på vei opp en sykt hard rute – en så høy vanskelighetsgrad at enkelte klatreinstruktører ikke får det til. Det er for langt opp til neste tak til at jeg bare kan strekke meg etter det og ta i det. Det er overheng, jeg står relativt døvt plassert med føttene, og jeg må hoppe oppover og bakover for å komme rundt og over kanten for å få fatt i neste tak – alternativet er et luftig fall på en fire, fem meter. Så jeg hopper. Får tak der jeg skal og blir hengende og dingle etter fingrene 12 meter over gulvet mens jeg forsøker å lokalisere et eller annet å stå på. I en såpass svett situasjon skal selvsagt alt fokus være på det man driver med, men mens jeg karrer meg opp over kanten, får jeg i sidesynet øye på to måpende voksne menn på balkongen like ved meg. Og for første gang på det jeg kan huske i mitt 38 år lange liv, tenker jeg: ”Nå, Maria, nå er du faen meg rå!”

Jeg prater mye om klatring. Vi snakker ”this one time at band camp”. Men poenget er at det handler ikke om klatring. Eller – det gjør det jo selvfølgelig. Men én av de tingene som er så vidunderlig med klatring, er at det er så konkret. For meg er det blitt manifesteringen av Prosjekt Maria – en avgrenset arena der jeg tydelig får testet og jobbet med mentale teknikker og verktøy. Det er så mye støy og forstyrrelser i hverdager, så det er ikke alltid så lett å se resultater av det man tester klart. Mens når man klatrer er det veldig enkelt: Fungerer det ikke, faller man ned. Da er det lettere å prøve og feile, justere og utforske innen det mentale og finne ut hvordan hjernen min fungerer. Og det jeg finner, tar jeg med meg ut ”i virkeligheten”. Det har vært en total game changer.

Når folk spør meg hvorfor klatring er så viktig for meg, pleier jeg å si at klatring er det eneste jeg virkelig har blitt god i. Og så pleier folk å himle med øynene. Og det skjønner jeg, for jeg har nok en over snittet overbevisende “livs-CV”. Men dette er det første jeg føler jeg har oppnådd der jeg selv ikke kan bagatellisere eller avfeie det med at jeg har fått “hjelp” fra omverdenen. Ja, selvsagt; støtte, innspill, råd, trøst – HELT uvurderlig! Men selve jobben er det jeg som har gjort. Det er jeg som har måttet stå i det, som har trosset de inngrodde negative instinktene mine, jobbet med fastlåste mentale koblinger, tålt nederlag, skam og motstand. Det er jeg som har bitt tenna sammen og klatret opp igjen når jeg har mest lyst til å gi faen. Og det er ingen som kan krangle på resultatet – heller ikke jeg: Kom du deg opp eller ikke. Falt du eller ikke. Det kan ikke kledelig ydmykt bortforklares, slik jeg pleier å gjøre med “seirene” mine.

Det gir meg en stor trygghet i de andre områdene av livet å vite at jeg har det i meg bokstavelig talt å karre meg så høyt opp på egenhånd. Det gir meg en slags generell ro på at jeg faktisk kan takle enhver oppgave foran meg, så lenge den er viktig nok for meg. Det gjør meg mindre engstelig for det som måtte dukke opp av utfordringer.

Og det er viktig for en som har gått så redd gjennom livet.

Ikke én av endringene jeg har gjort hadde vært mulig uten mental trening. Uten å trene opp musklene i hodet som kan kontrollere destruktive følelser og tanker, hadde jeg fortsatt bakset rundt i beksvart gjørme. For meg, å finne ut at det faktisk er jeg som bestemmer hva jeg er i stand til … Priceless.

Jeg har nå meldt meg på et kurs i mental trening hos RAW Trening, firmaet til mentalguru Cecilie Ystenes. Jeg har kommet et stykke på egenhånd, men har bestemt meg for ta enda et steg for virkelig å løfte Prosjekt Maria. Jeg har oppdaget hvor vidunderlig det er å ha trygghet i og tro på seg selv, og hvis jeg virkelig kan forankre det i meg – ja, da er det pokker meg ingen grenser for hva jeg kan klare. Og det tror jeg Cecilie og teamet hennes kan lære meg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERADu behøver slett ikke være idrettsutøver eller næringslivstopp for å ha enormt utbytte av mental trening. Du kan være en som meg. Helt vanlig. Bare en som bare ønsker å tørre litt mer, som vil være litt tryggere, litt tøffere, stå litt stødigere. Som ønsker å vise seg selv at man er i stand til å mestre noe som virker kliss umulig.

For å være helt ærlig er jeg dritnervøs. Cecilie er råtøff. Hun trener idrettsutøvere og næringslivstopper og gir ikke en millimeter ved dørene, og jeg vet hun ikke kommer til å behandle meg med noe mindre respekt, ergo kommer hun til å forvente like mye av meg. Jeg er redd for hva jeg må gjennom, hvem de andre er, hva de kan, om jeg vil klare å forstå, om jeg vil se dum ut og – bakvendt nok – for det jeg ennå ikke har lært. Jeg vet vi skal gjennom en slags militær helvetesdag og jeg vet ikke hva som bor i meg. Eller jo, nå aner det meg. Men det er gjennom kurset jeg skal lære alltid å klare å hente det frem når det gjelder – og faktisk få erfare om det holder. Vi får se.

Men hvem er jeg, spør du? Og det gjør du selvsagt helt rett i. Jeg er jo ingen. Men er ikke det litt kult, da? At en helt vanlig dame, med et relativt sviktende utgangspunkt, i en alder av 36 bare kan bestemme seg og jobbe seg opp fra ingenting til å henge etter tre fingre i overheng?

Jeg synes det er litt kult.

Løftene er hardcore, det skal jeg ikke legge skjul på. Det er en voksen jobb å snu en skute i fart. Men belønningen …

Av og til, når jeg synes alt er drittungt og bekmørkt og jeg har lyst til å selge klatreutstyret mitt på Finn, minner jeg meg selv på at jeg jo elsker å være god i dette. Jeg elsker å være sterk, å imponere meg selv og å få voksne menn til å måpe.

Kanskje kan du ta med deg noe herfra. Kanskje finner du noe du kan bruke. Kanskje vil du selv prøve RAW-kurset eller snakke med en mentaltrener. Kanskje trenger du bare å se at det går an.

For tro meg – alle kan henge etter tre fingre i overheng. Hvis det er det du vil.

Det er det jeg har lyst til å fortelle litt om.

IMG_4312

Foto: Ole Petter Aasen, privat.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s