Om å tørre å tro at du kan bli noe

En venn av meg pleier å si at alt er mulig, men for at det skal være mulig, må du først tro at det er mulig. Du må spikre det opp på veggen så du ser det hver dag. Du må orke å se deg selv i speilet mens du sier høyt ”jeg er forfatter, maratonløper, månefarer”, hva enn. Slik at det litt etter litt blir mindre fjernt og ordene ikke lenger setter seg på tvers i halsen.

Det ligger så mye magi i å tørre å si noe høyt. Det gjør noe med deg og det gjør noe med hvordan de rundt deg forholder seg til deg. Det gjør noe med valgene du bevisst eller ubevisst tar. Det gjør noe med motivasjonen, med viljestyrken og med fokuset. Og hvis målet er helt riktig for deg, så gir det mening.

Selv har jeg aldri tidligere sagt sånne ting høyt. Fallhøyden har vært uhåndterlig for meg. Det har fungert ypperlig å leve under kampropet ”hvis jeg ikke får det til, later jeg som jeg ikke prøvde”. Problemet er bare at jeg da har gjort alt med forbehold. Og som du vet – det er vanskelig å få bilen opp i maksfart hvis du samtidig drar i håndbrekket.

Jeg hadde klatret i cirka halvannet år da jeg begynte å pusle med en veldig høy grad. I klatring graderes rutene etter en skala der vanskelighetsgradene går fra 1 til 9´ish, med plusser og minuser – som i 5 pluss, 6 minus, 6, 6 pluss, osv. På 7-tallet begynner det å bli kronglete. De færreste gir seg i kast med 8-tallet. 9-erne er forbeholdt de sprø.

Jeg begynte i hvert fall så smått å jobbe med 7 pluss, og i den grad jeg tenkte noe som helst, tenkte jeg at hvis jeg noen gang i løpet av livet mitt klarer det, så er det helt sinnssykt og absolutt maks av hva ”en som meg” kan få til.

Da jeg fortalte dette til nevnte kompis, som selv klatrer, gjorde han det folk med urokkelig tro pleier å gjøre: Han hevet lista. ”Førstemann til 8 minus.”

Tanken hadde ikke en gang slått meg og den var helt latterlig. Du vet når du gremmes fordi du i det hele tatt tillater deg å tenke det?

Siden han foreslo det (ansvarsfraskrivelse har alltid vært min spesialitet), sa jeg ok. Men tenkte: Det går aldri.

IMG_4288

Det mest interessante som skjedde, var at i det øyeblikket jeg bestemte at 8 minus var det nye absurde målet, så gikk 7 pluss fra å være det totalt uoppnåelige til en selvfølge. Dette er jo the age-old saying: Sikt på stjernene for å nå tretoppene. Og som jeg sa innledningsvis – det gjør noe med deg å si det høyt.

Av en eller annen grunn (jeg tror det var Nye Maria som prematurt i metamorfosen dukket opp og tok en uventet, halsbrekkende og relativt imponerende beslutning), tenkte jeg at jeg måtte forankre dette umiddelbart. Kompisen min hadde ”ansvaret” for det syke forslaget, men jeg måtte eie det. Put it out there. Jeg vet da søren hva som kom over meg. Men jeg reiste sporenstreks opp til klatresenteret og sugde tak i en av instruktørene der.

Yvonne er helt fantastisk. Hun er så elegant i veggen, så sterk og så raus mot oss andre som oppriktig prøver, men som er så langt, langt bak henne. Mitt egentlige mål er å bli Yvonne. Jeg satte meg ned med henne og brukte noen relativt lange minutter på å samle mot til å åpne munnen for å spørre: ”Hva skal til for at jeg skal klare 8 minus?” Jeg kommer alltid til å forgude henne for at hun ikke lo av meg. Hun sa: ”Maria, du har klatret veldig kort tid og 8 minus er veldig hardt.” Men hun tok meg på alvor. I den grad du noterer deg noe, noter deg dette: Det er de folka du må samle på.

Jeg skrev så målet på klatreskoene mine så jeg skulle se det hver gang jeg klatret. Idiotisk nok hadde jeg bare en tusj som fløt utover, så tallet ble latterlig stort, slik at alle andre også så det. De overbærende blikkene etser meg fortsatt i margen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mental trening har fått ufortjent pepper fordi enkelte mener at alt handler om å bli best og om å vinne. At det ikke lenger er ”lov” å være ”vanlig”, komfortabel, fornøyd med tingens tilstand. Det jeg vil slå et slag for, er at du kan bruke mental trening til akkurat det du vil. Jeg bruker det til å utforske mitt til nå, for meg, ukjente potensial. Til å få til fantastiske ting som jeg banker på min tynne selvtillitskonto og tar ut med renter i andre deler av livet. Jeg bruker det til møysommelig å bygge trygghet, som gradvis gjør livet bedre å leve.

Selv har jeg jobbet steinhardt og kontinuerlig med meg selv, men nok gått en litt knotete vei. Sammen med nære venner har jeg utforsket og testet, feilet og vokst, og det har fått meg helt hit. Det er jeg stolt av. Men det er mye igjen. Og det som er kult med RAW-kurset jeg skal gå på nå, er at dette er satt i system. Det er faktisk en ganske konkret oppskrift på hvordan du kan nå dit akkurat du vil. Verktøyene er tydelige og, viktigst, de fungerer, det har jeg allerede selv fått erfare i bruddstykker. Jeg er veldig spent på hva jeg kan få til videre med en så tydelig styrepinne.

Det jeg blant annet liker med et kurs i mental trening – eller med et møte med en mentaltrener, for den saks skyld – er at man stilles til veggs. Du må svare på noen ganske grunnleggende eksistensielle spørsmål for å etablere hva som er viktig for akkurat deg, og så får du hjelp til å stake ut din vei derfra. Andres hårete mål, rosa drømmer og storslåtte fantasier har ingenting med deg å gjøre – alt er mulig, men det være du som vil det og du som tror på det.

Det kompisen min gjorde ved å prakke på meg 8 minus, var å fjerne det evinnelige forbeholdet. Han fjernet taket jeg selv tilfeldig hadde satt. For vi gjør ofte det, ikke sant? Setter våre egne grenser et vilkårlig sted og gir oss selv unnskyldningen for å slippe å pushe forbi der det blir ubehagelig? Det magiske punktet der vi ikke lenger kan garantere for resultatet og setter den skjøre stoltheten vår på spill. Den vidunderlige, bekvemme hvileputen.

Men tillat deg, da, et øyeblikk, å fjerne forbeholdet, fjerne taket, og si det høyt. Klarer du å tillate deg det mange nok ganger, vil det skje noe med deg. Det lover jeg deg. Hvis du ikke er klar for å si det høyt riktig ennå, begynn i hvert fall med å la være å si at du ikke er det. Endring starter med å tørre å ville det.

MålNY

Det var dritubehagelig å se min egen tvil i andres ansikter da jeg skrev målet mitt så altfor stort på klatreskoene mine. Jeg rødmer ved tanken. Men så husker jeg samtidig at jeg satt på klatresenteret ganske tidlig etter at jeg begynte å klatre, og inn kom en jente, hun så ut omtrent som meg. Hun hadde lyst hår i musefletter, husker jeg, snakket lavmælt, tedde seg beskjedent og beveget seg lydløst. Plutselig skrellet hun av seg toppen så hun stod der i bare sports-BH-en. Jeg hevet øyebrynene, humret skrått og tenkte ”okaaaay”. Og så begynte hun å klatre en 8 minus. Jeg ser fortsatt så levende for meg mitt eget himmelfalne ansikt, den store ærefrykten i digre øyne, og ikke minst kjenner jeg fortsatt hva jeg så inderlig følte akkurat da: ”Ok, du, du kan få klatre i bare underbuksa om du vil”.

Og nå kan jeg tenke tilbake på hvordan jeg satt der og gapte målløs over en dame som ligner på en jeg nå selv er blitt. Det er så stort, det. Og det er verdt alt ubehag i verden.

Hvis du er lykkelig der du er, la absolutt ikke meg forstyrre. Jeg har bare lyst til å spørre, fordi jeg syntes jeg satt så himla behagelig selv. Og så har jeg opplevd at hele livet er blitt snudd på hodet og at mørkt ble lyst ved å oppdage at jeg kan få til helt crazy ting.

Under to år etter at jeg begynte å klatre, klarte jeg min første 7 pluss. Det forandret alt for meg. Jeg fikk en helt konkret personlig målestokk som fortalte meg at det jeg har fnyst av hele livet, faktisk stemmer: Det er ingen grenser for hva et menneske kan klare.

Og jeg skal klare 8 minus også.

Jeg vil være evig takknemlig overfor kompisen min som fortalte meg at jeg kunne få til utrolige ting, og som da jeg svarte at jeg ikke var typen, så meg rett inn i øynene og sa: Bullshit, Maria.

(For ordens skyld – jeg klatrer fortsatt ikke i undertøyet.)

Advertisements

2 thoughts on “Om å tørre å tro at du kan bli noe

  1. Maria! Du er skikkelig tøff.
    Takk for at du deler så raust av deg selv. Det setter jeg stor pris på.
    Jeg blir så inspirert av å lese blogginnleggene dine. Det er så mye jeg kjenner meg igjen i, og jeg respekterer deg for at du kaster deg ut i nye ting. Nå vil jeg også klatre 7!

    Liked by 1 person

    1. Kjære Nina,
      Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive! Det betyr enormt mye for meg. Og tusen takk for så utrolig fine ord – jeg ble så glad!
      Og du – SÅ kult! Gå for 7! Når du bare bestemmer deg, kommer du til slutt opp. Jeg lover! 🙂
      maria 🙂

      Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s