Om å tørre å gå inn døra

Jeg har alltid vært tiltrukket av kampsport. Det er så kontrollert. Så sterkt. Så grisetøft. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at jeg skulle begynne. På det også. Men som med det meste – det har alltid vært en glimrende grunn til å la være.

Vi har feriert samme sted i Thailand i veldig mange år. Da jeg startet det som skulle bli Prosjekt Maria, var det på det syvende året. Det tok meg syv år å gå inn døra på et thaiboksested. Jeg er ikke redd for det fysiske, for å slå meg, for å være i for dårlig form, eller for å bli skadet. Men jeg er redd for de første ti minuttene. Når jeg ikke vet hva som foregår. Redd for at jeg ikke skal få det til, for at jeg skal drite meg ut foran svære, bleke engelskmenn med grønne tatoveringer.

Jeg holdt på å snu i døra da også. Men så hadde jeg pussig nok fortalt så mange at jeg skulle gjøre dette før jeg dro. Den spede Prosjekt-spiren hadde allerede da av ubegripelige grunner fått meg til i tidligste laget å gå hardt ut med langhårete visjoner. Ett av de første skrittene i prosjektet var nemlig å begynne å gjennomføre alt jeg har sagt jeg skal gjøre, men som jeg av ymse årsaker elegant har unngått.

Som forventet var det kleint, vi misforstod hverandre på minst tre språk, og jeg var etter latterlig kort tid på god vei i retur med uforrettet sak. Men … jeg hadde altså reist ut med relativt høy sigarføring og jeg hadde liten lyst til å krabbe hjem igjen. Man føler seg litt dum da også. Pest eller kolera.

Jeg valgte pest. Og takk oven for det. Det er en helt fantastisk sport. Folka er så fine. Treningen er så dritbra. I starten må du ha hjelp til å pusse tennene etterpå og det er en så sykt tilfredsstillende følelse. Selvtilliten eser for hvert spark som sitter. Og før du vet ordet av det er du bestevenn med en gjeng herlige grønntatoverte engelskmenn. Og jeg kan ikke tro at jeg gikk glipp av syv år i den ringen fordi jeg ikke torde å gå gjennom en dør.

Men spilt melk og alt det der. For det viktigste er jo at jeg faktisk til slutt gjorde det. Jeg tenker dog ofte på det. Hvor mye tid som renner bort når man lar være. Det er en fin påminnelse når jeg står overfor annet jeg egentlig ikke tør.

P1000418 kopi

Som å gå inn døra på RAW-kurset. Der inne er de trent i å se ”manglene” dine, slik at du kan få vite hva du kan jobbe videre med. Som jo selvfølgelig er gull og helt riktig, men det gjør det ikke mindre dramatisk.

Det er jo nettopp manglene våre vi jobber så godt vi kan med å skjule til vanlig. Det er beintøft å blottstille seg sånn. Å vite at noen så tydelig ser hva det skorter på. Og det er et stort press å vite at de også ser etter tydelig fremgang. Vi ønsker jo ikke våre mindre heldige sider. Hadde det vært lett å fjerne dem, ville vi alle gjort det for lenge siden. De fleste av oss – meg selv i høyeste grad inkludert – søker ganske automatisk anerkjennelse, som jo i utgangspunktet kommer i konflikt med at det nettopp er tingene som ikke funker så bra ved oss selv som må frem i lyset.

For meg i en sånn situasjon er kanskje det tyngste at jeg er introvert. Et klasserom er en vanskelig setting for meg. Det tar litt tid før hamsteren i toppen får fart på hjulet, og linken mellom hjerne og munn ser ut til å gå via Kazakhstan. Jeg trenger rett og slett å tenke meg om, jeg har åpenbart en bedre penn enn talegaver og funker adskillig bedre one-on-one enn i forsamlinger. Men vi lever nå engang i en ekstrovert verden, og det må noen av oss bare jobbe litt hardere for å fikse.

På kurset blir jeg veldig utfordret på dette. Som i ethvert klasserom er det viktig å være fremoverlent, å delta og bidra. Vi må sågar opp ”på tavlen” for å presentere ting jeg skal snakke om her litt senere. Sistnevnte er jo helt skrekkelig for meg, men som klatringen har vist: Hvis du gjør noe mange nok ganger selv om det er ubehagelig, kommer du til slutt opp. Min umiddelbare målsetning med kurset må være å lære å kontrollere meg så jeg ikke å høres ut som en panisk tenåring i stemmeskiftet så snart jeg må prate i plenum.

Som i klatringen er dette en veldig konkret setting, og det ble tydelig både for meg selv og for ekspertene der inne i klasserommet hva som er utfordringen. Jeg har for eksempel en særs ekstrovert jobb, og den er jeg til alt overmål ganske god i. Men jeg har problemer med å kontrollere følelser i stressede situasjoner, så jeg bruker rett og slett for mye krefter på å håndtere hverdagslige oppgaver.

Jeg er i utgangspunktet typen som reagerer like kraftig om jeg knuser en kopp eller krasjer en bil. Historisk sett har det ikke vært anstrøk av nyanser å spore – krakilsk alarmberedskap iverksettes ved den minste antydning til surr. Til min kred, så har jeg blitt adskillig bedre på det i løpet av de siste årene. Jeg er nå relativt uanfektet dersom noen skulle finne på å tute på meg, og jeg tror ikke lenger den svake krona og uro ved grenseovergangene er min skyld. Jeg kan i stor grad skille snørr og bart, jeg tar ikke alt så ekstremt personlig, og jeg klarer å stå rimelig støtt når det blåser nordavind fra alle kanter. Men det koster. Og vi vet alle hva som skjer når man bruker for mye krefter for lenge.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etterpå tok jeg også denne tilbakemeldingen fra kurset med meg til laboratoriet mitt, Vulkan klatresenter. Jeg begynner å få relativt godt grep på de mentale utfordringene som ligger i de konkrete fysiske utfordringene – som dette med å stole på at jeg er sterk nok når det er så hardt at jeg i høyeste grad tviler, å gå løs på ting som i utgangspunktet skal være godt over evne og å beholde roen når jeg risikerer lange fall.

Men jeg ser at jeg ganske riktig er mer eller mindre ute av stand til å kontrollere følelsene rundt det som skjer i ”rommet”. Jeg eier ikke filter, men er tilsynelatende utstyrt med flaggermusører, så alt som sies og foregår av vesentlig og uvesentlig drar meg ut av fokus og balanse. Når jeg faller – eller verre, gir opp – er det stort sett alltid derfor.

Og HER er det mye å hente. Igjen – det er jo det mental trening handler om: å prestere optimalt selv med alle de forstyrrelsene vi utsettes for konstant. For man blir forstyrret. Alltid. Hele tiden. Overalt. I jobb. I familien. På fritiden. Jo bedre man håndterer de forstyrrelsene, jo lettere blir oppgaven foran deg, og jo bedre kan du løse den.

Heldigvis er Cecilie Ystenes helt overbevist om at det er fullt mulig å endre dette ved hjelp av RAW-teknikkene. Og det tror jeg på. Jeg har allerede sett hvor mye det er mulig å forandre. Men jeg er nå en gang grunnleggende en overfølsom sjel i stemmeskiftet, så dette blir rett og slett vanskelig for meg.

Det er dog viktig for en som meg å huske på at selv om de ser den kjipe meg klarere enn behagelig er, så er disse ekspertene faktisk på mitt lag. Ordet ”evaluering” gir meg automatisk åndenød, men jeg begynner så smått å forstå at det ikke nødvendigvis kommer med negativt fortegn. Det går an å se innspill som starten på noe bedre, og er det noe klatringen har gjort klart, er det at den eneste veien for meg er oppover.

P1000321 kopi

Jeg hadde aldri tatt i en boksehanske før jeg gikk inn den døra i Thailand. Da jeg kom hjem fra ferien, kontaktet jeg en barndomsvenn som er thaibokser. Jeg hadde ikke sett ham på bøttevis av år, men jeg sa jeg hadde lyst til å bli god og spurte om han muligens kanskje kunne tenke seg å trene meg. Han har drevet med kampsport siden han var liten og gått kamper i Thailand – jeg hadde trent thaiboksing i to uker. Han sa ja uten å nøle. Erfaringer jeg har gjort de siste par årene er:

  1. Hvis du oppriktig mener alvor med å lære og forbedre deg, er det ingen som ler av deg selv om du gjør feil.
  2. Hvis du oppriktig mener alvor med å lære og forbedre deg, er folk villig til å bruke tid på deg.
  3. Det finnes utrolig mye bra folk som vil hjelpe deg hvis du bare spør.

Hvis jeg skal være helt ærlig (og det er jo derfor vi er her), så går jeg med en følelse av uro i kroppen. Kurset virvler opp en suppe av tanker og følelser, og foreløpig ser jeg ikke klart hvordan det skal lande.

Men. Jeg vet to ting.

Ved å melde meg på kurset har jeg vist at jeg mener alvor.

Og jeg har i hvert fall tort å gå inn døra.

Advertisements

2 thoughts on “Om å tørre å gå inn døra

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s