En tidligere kollega sa en gang til meg: ”Du er som Dumbo, du, du tror du trenger en magisk fjær for å fly.”
Det er helt riktig. Min fjær er folk. Målestokken for om noe jeg gjør er bra eller dårlig kommer an på tilbakemeldingene. Det er blant annet derfor jeg ikke kan forholde meg til å poste ting på Facebook. Jeg er så elendig til å leve med likes. Jeg klarer ikke å se nyansene. Logisk sett, jo. Men ikke følelsesmessig. Prestasjonen er ikke god før noen andre har sagt at den er det, og det er utrolig slitsomt å være prisgitt andre på den måten. Særlig når man vet hvor mye tilfeldigheter som egentlig spiller inn. Folk er jo stort sett travelt opptatt av sine egne liv – som seg hør og bør – så det blir mildt sagt villedende å leve etter andres respons på alt mulig. Som Hege Duckert skrev i en kronikk i fjor: Du får fortsatt flest likes om du legger ut bilde av en søt katt.
Jeg beundrer de som kontinuerlig kan stå trygt og rakt for prestasjonen sin og for sin overbevisning – uavhengig av responsen. Å skrive her, for eksempel, er en jævlig, men glimrende øvelse for meg i å tørre å stå for noe over tid uten å kunne forvente applaus.
På første RAW-samling brukte vi mye tid på å finne frem til det de kaller vår ”grunnfilosofi”. Det er jo egentlig ganske innlysende, dette med å ha grunnsteinene på plass før du begynner å bygge. Filosofien skal fungere som en slags fasit som du kan gå tilbake til for å sjekke om du er på rett vei. Stilt overfor valg eller problemstillinger skal du raskt kunne avgjøre hva som er riktig i forhold til hva du grunnleggende tror på og hva som er grunnleggende viktig for deg.
Filosofien skal inneholde dine verdier og dine overbevisninger. Overbevisningene mine skal jeg snakke om litt senere, men jeg har lyst til å snakke litt om én av verdiene jeg i løpet av samlingen kom frem til at er det aller viktigste for meg: trygghet.
Jeg har lenge vært opptatt av trygghet. Hvis ting ikke har vært på stell eller det er tegn på at noe i noe ledd er ugreit, så har det tufset seg helt for meg. Da jeg begynte med Prosjekt Maria, reagerte jeg med å strene totalt i motsatt retning. Trygghet ble så godt som et skjellsord, dette fryktelige som har gjort at jeg har sittet på velurputen min og ikke egentlig gjort noen ting på det jeg kan huske. Fra nå av skulle jeg henge i tynnest mulig tråd og ha slakkest mulig sikkerhetsnett. Jeg har alltid vært relativt dramatisk.
Men mens jeg satt og grublet over filosofiske spørsmål og oppgaver vi ble stilt overfor på RAW-kurset, gikk det opp for meg at trygghet nå betyr noe helt annet for meg. Jeg har åpenbart forvekslet ordet med ”komfortabel”. Nå betyr det å ha en grunnleggende sikkerhet i meg.
En kompis sa at et av mine beste trekk er at jeg er så ydmyk. Men at jeg også kan dra det så langt at det ikke lenger er bra. Jeg skjønner hva han mener. Hele livet har jeg vært så redd for hovmod at jeg har gått helt til den andre ytterligheten. Jeg har vært så redd for at noen skal tro at jeg tror jeg er noe at jeg har gjort mitt beste for å snakke meg selv ned. Jeg skjønner også godt hvorfor det kan være irriterende når man ofte får til ting, for jeg gjør jo faktisk ofte det.
Jeg har vært totalt opphengt i at hovmod står for fall. Og så har jeg blingsa ganske fundamentalt på hovmod og selvtillit. Jeg har også dratt en slags snodig logisk skitt fiske-slutning basert på tidligere erfaringer, om at hvis jeg sier til meg selv og andre at jeg ikke er mann nok for oppgaven, så får jeg det til. Fordi jeg sier at det kommer til å gå galt, så går det bra. Post hoc ergo propter hoc – etter dette, derfor på grunn av dette. En klassisk fordervelig tankefeil.
Jeg innser omsider også at det er en ekstremt feig fremgangsmåte. At jeg på den måten legger ansvaret for eventuelle nederlag over på stakkaren som valgte meg, mens jeg selv står med ryggen fri.
Det er rart med det, egentlig, denne tanken om at det er så uspiselig at man sier man er god til noe. For hvis det er viktig nok, forventer man jo selvtillit. Alt annet er uakseptabelt. Man ville jo ikke latt en kirurg røre seg med en skarp gjenstand om ikke vedkommende ga uttrykk for at han mer eller mindre er Guds høyre neve. I klatring også, du er avhengig av at noen står nede og sikrer deg så du ikke går i bakken om du faller. Og der er det heller ikke rom for tvil. Hvis ikke den andre med krystallklar stemme kan proklamere ”slapp av, dette kan jeg”, så er det uaktuelt bokstavelig talt å legge livet i deres hender.
Det som også har blitt så soleklart for meg i klatringen, er at når jeg har min faste skråsikre mann på bakken som jeg vet har meg om jeg bommer, så har jeg mye mer overskudd til å løse oppgaven foran meg og jeg presterer bedre.
Dette har jeg tatt med meg ut fra klatresenteret. Og jeg har kommet frem til at det stort sett er en fordel å stadfeste at man er god til noe når man er det. Da mener jeg selvsagt ikke at man skal være en støvel i prosessen, men jeg har funnet ut at det er en styrke for laget at ingen må blø energi fordi de lurer på om jeg kommer til å dra min del av lasset. For når du snur på det: Hvem vil du helst ha på laget ditt når det brenner – en som er kledelig ydmyk eller en som proklamerer høylytt at han er skuddsikker og klar til å løfte tungt?
Jeg opplever også at det faktisk er mye mer behagelig å løse oppgaver når man våger å si høyt til seg selv at man har kontroll. I klatring er det faktisk avgjørende. Det er vanskelig å overbevise seg selv om at det er uproblematisk å henge etter en hånd og en hæl i overheng mens man samtidig skal passe på å fortelle seg selv at man ikke skal tro at man er noe. Når du henger der i veggen og fingrene begynner å skli, er du er kliss nødt til å tro at du er Peter Parker.
For – wherever you go, there you are. Til syvende og sist er du alt du har. Misforstå meg rett. Jeg er helt for å samle så mange bra folk som mulig i flokken, og jeg vil slåss for min til mitt aller siste åndedrag. Men jeg mener også av hele mitt hjerte at man ikke kan legge sin mening med livet og lykke over på andre. Den må man klare å finne i seg selv. Vi trenger hverandre. Så absolutt. Men vi trenger også å kunne gå for egen maskin. Slik at ikke hele korthuset raser når man iblant får utdelt svarteper.
Og det koster litt å stå oppreist og stødig. Vi mennesker er så veldig redd for å være egoistiske, for å bruke for mye tid og krefter på oss selv. Men jeg kaller det Air Safety 101 – man må ta på sin egen oksygenmaske først. Og bare du vet hva som skal til for deg.
Jeg legger ned mye tid i klatreveggen. Jeg fant ikke den umiddelbart. Men etter hvert som jeg så hvor viktig det ble for meg, fant jeg stadig mer tid. Jeg ble stadig mer effektiv ellers i livet. Og det var stadig mer jeg var villig til å ofre. Og jeg kan garantere for at de nærmeste rundt meg foretrekker meg i den stand jeg er nå.
Klatring er gjødslet mitt, næringen min og terapien min. Og det gir meg helt andre forutsetninger og et helt annet overskudd i forhold til å være der for de som er viktigst for meg og for oppgavene det er viktig at jeg løser til daglig, for eksempel i jobb. At jeg er blitt fysisk sterk gjør meg underlig nok sterkere ellers også. Et slags håndgripelig bevis på hva jeg har i meg og hva jeg er i stand til bare jeg setter alle kluter til.
Det er selvfølgelig veldig kult og motiverende om noen som kan det påpeker at jeg er god til å klatre. Men i motsetning til ellers i livet, er det ikke avgjørende for meg å høre det. Jeg vet at jeg ikke er god fordi noen sier at jeg er det. Jeg er god fordi jeg kommer meg opp. Og den sannheten forsøker jeg å overføre til ”virkeligheten” også.
Det å bli sammenlignet med Dumbo er noe av det fineste noen har sagt til meg. For kollegaen min, velsigne henne, mente allerede da at hun så noe som jeg ikke så selv: ”Du er som Dumbo, du, du tror du trenger en magisk fjær for å fly. Men du trenger ingen magisk fjær, Maria. Du flyr helt på egen hånd.”
Og det er vel den grunnmuren jeg først og fremst drømmer om og vil jobbe så hardt jeg kan for generelt i livet – å kunne fly uten fjær.
Prosjekt Maria - om å forandre seg 