Om å møte seg selv i døra

På 2000-tallet hadde jeg en relativt rigid fascinasjon for TV-serien ”Alias”. CIAs dobbeltagent Sydney Bristow i Jennifer Garners skikkelse var den ultimate superwoman – beintøff, uredd og topptrent. Jeg dagdrømte om å kle meg i helsvart, snike meg katteaktig rundt hushjørner, banke opp menn som var dobbelt så store og kun reagere på kodenavnet ”Bluebird”. Den gang da pleide jeg, når jeg befant meg i hårete situasjoner, å si til meg selv: WWSD – What Would Sidney Do?

Jeg var for gammel for det da og jeg er minst 27 år for gammel for det nå. Men hvis det funker – who cares?

Poenget er at nesten alt vi gjør står og faller på hjernen. Vi kan si så mye som tusen ord til oss selv i minuttet, og utfallet av handlingene våre kommer stort sett an på om det vi sier til oss selv bygger oss opp eller bryter oss ned. I klatreveggen er det igjen så konkret: Fra en dag til den neste kan jeg være sjanseløs på noe jeg hadde stålkontroll på i går – og muskler, har jeg altså skjønt, forsvinner ikke over natta. Er jeg negativ, slipper jeg. Er jeg positiv, klarer jeg å holde meg fast. Det er så skummelt at man er så sårbar i forhold til sin egen indre dialog. Men snu på det: Det er så kult at man har så stor makt.

På RAW-kurset jeg går på har de noe som heter The Mental Challenge. En dag hvor alle på kurset utsettes for harde fysiske og psykiske prøvelser for å se hva vi har fått med oss og hvor det skorter. Og viktigst, selvsagt, for å lære mer. En mental hinderløype der man skal pushes og ”plages” for å se hvordan vi håndterer det individuelt og som lag i landskapet langt utenfor komfortsonen.

En unik mulighet, for det er jo ikke så ofte ”i virkeligheten” at man så åpenbart blir presset opp mot maks innenfor et begrenset tidsrom, og faktisk så konkret og umiddelbart blir evaluert. Vi var omringet av mentale trenere som vekslet mellom å brøle, heie, forstyrre og bistå – alle utstyrt med laserblikk og sylskarpe penner.

Det tok ikke lange stunden før jeg kolliderte head on med Gamle Maria. Hun kom nesten før vi hadde begynt. Vi var delt inn i lag og jeg hørte de andre rundt meg snakke om at det eneste alternativet var å vinne. At de aldri ga seg. At nederlag ikke var en option. Mens jeg kjente isen bre seg innvendig og tenkte: “Men jeg er en sånn som gir seg.” Jeg tar ikke fem øre for det. Det er jo så digg. Når man kommer opp med den perfekte unnskyldning for å slippe å stå i det. Når man friskt kan toe hendene, sette seg bakerst i rommet og vippe på stolen, mens andre får vasse videre i ubehaget.

Allerede midt i øvelse to satt jeg klissvåt i strandkanten med sand til jekslene og tenkte: ”Dette klarer jeg ikke. Jeg er ikke en sånn som klarer dette.” Brått var jeg satt helt tilbake til dem/meg-tankegangen jeg trodde jeg hadde kommet meg vekk fra: Det er en annen type folk som klarer ting. Jeg er ikke en av dem.

Men det har skjedd noe disse årene. Alt handler, skjønner jeg, om å kjenne seg selv. Å kontinuerlig legge seg under den nevnte fæle spotlampa og finne ut hvor du har deg selv til enhver tid. Å vite hvor du er god – og hvordan du bruker det. Hvor du er svak – og hva du skal gjøre når du glipper. Å lære seg å kjenne igjen de kjipe tankene når de kommer, og ha en plan for å stanse den destruktive flodbølgen.

Jeg trodde jeg var ganske forberedt. Dagen startet med noen relativt tøffe fysiske øvelser. Som jo i utgangspunktet ikke skal være et problem. Mine minimum ti timer med trening i uka bør tross alt ha gitt ok resultater. Men det er rart hva som sitter og hva som strømmer på når du blir skvist: En overbevisning om at jeg er fysisk puslete, en quitter og det svakeste leddet på ethvert lag. At alt som ryker er min feil.

Men det jeg har gjort, disse årene, er å samle bevis. Bevis for alt jeg faktisk klarer. En av foreleserne våre snakket om et eksperiment der man i en bolle full av lekre kirsebær og én kakerlakk, kun fokuserer på det vemmelige ved kakerlakken. Mens ett kirsebær i en bolle full av kakerlakker absolutt ikke har noen form for formildende funksjon. Det kjipe er lettere å få øye på og det fester seg til hjernebarken som kvae.

Men møysommelig har jeg altså samlet seirene mine og hamret dem inn etter beste evne. Så når styggen på ryggen blir overdøvende, har jeg et mentalt arsenal å gå til krig med. Da jeg krabbet bort fra øvelsen i sanda og oppriktig vurderte å gi beng, kom denne beholdningen til sin rett.

I Prosjekt Marias selvransakelse har jeg blant annet funnet ut at jeg er treig ut fra startgropen, men at jeg ofte duger hvis jeg bare får overtalt meg selv til å holde ut lenge nok til at jeg finner flyt. Vi har lært at et av de mektigste verktøyene i mental trening er triggerord. Små personlige, innøvde kamprop som snæpper deg ut av din negative spiral og tenner deg til å gi gass. Så med surklende sko i en sky av klissete sand, med hodet fullt av bevis og kamprop, reiste jeg meg opp. Og jeg kom i flyt. Vi vant til og med til slutt.

Cecilie Ystenes sa en gang til meg at når vi trener fysisk og musklene begynner å svi, tenker vi: ”Det er nå det funker!” Så vi må lære oss å tenke det samme når det begynner å svi i hjernen.

Det svei som pokker og herregud, for en læring. Hva man faktisk er i stand til med de rette mentale verktøyene. Jeg er dritstolt. Og helt overveldet.

Men det var et skikkelig brutalt møte med mitt eget speilbilde. At jeg er mer opptatt av hvordan folk synes jeg løser oppgaven enn faktisk å løse oppgaven. At jeg ennå ikke har kommet langt nok til å hente ut mer av de ekstra kreftene som alle har i seg. De du finner et godt stykke forbi der du er komfortabel, bare du orker å stå i det.

Og en skikkelig tankevekker: Jeg ser fort hvor jeg er svak, og jeg begynner å bli ganske godt rustet for å hindre at jeg faller når det kommer. Men. Jeg ser ikke hvor jeg er god, så jeg sliter med å heve meg. Jeg kan avverge katastrofen, men ikke skinne.

Da jeg kom tilbake og hang i klatreveggen, slo det meg at det foreløpig er det eneste stedet der jeg ikke gir meg før et godt stykke etter at det etser. Det eneste stedet jeg presser meg så hardt at jeg må lage lyd og faktisk foretrekker å holde meg fast fremfor å slippe. En sår erkjennelse. Men lærdommen i det: Tenk hva det betyr – hvor mye jeg egentlig har å gå på, bare jeg finner nøkkelen til å få tak i det utenfor veggen også.

Hvis du er som meg, med hang til å samle kakerlakker, kan det ta tid å registrere kirsebærene og hente inn nok til å vinne kampene når de kommer. For ikke å snakke om faktisk å blomstre.

Den britiske skribenten Caitlin Moran fortalte i et intervju at da hun som 14-åring som potensiell bokdebutant skulle inn i et viktig møte med forlaget, stoppet skrekkslagen utenfor fordi hun ikke ante hva hun skulle si. Men så fikk hun, som 14-åring, den mesterlige ideen: ”Lat som du er en som vet hva hun skal si.”

Hjernen er genial – men den er også lett å lure. Inntil du har samlet nok bevis, og inntil du faktisk tror på dem, lat som du er en som håndterer det. Om det er en fiktiv dobbeltagent fra 2000-tallet, so be it.

I dag lyder jeg heldigvis stadig oftere navnet Maria. Men ser du meg svette i en hårete situasjon og ikke får kontakt – prøv Bluebird.

Foto: Ole Petter Aasen, Lars Erik Bakken.

 

Om å bestemme seg

Noe av det viktigste jeg har lært gjennom Prosjekt Maria, er at når jeg vet hvor jeg skal, så kommer jeg også frem. Det å forstå at jeg kan sette meg ned og finne ut akkurat hva jeg har lyst til og hvordan livet mitt skal se ut. At jeg er sjefen, rett og slett. Det har faktisk ikke skikkelig gått opp for meg før nå. Mulig har jeg spesielt tungt for det. Men hvor ofte gjør vi det? Sånn egentlig? Tar oss tid til å virkelig kjenne etter hva vi så inderlig vil og tar konkrete grep?

I en leksjon på RAW-kurset brukte Cecilie Ystenes gjess som et bilde på ledelse. Et funksjonelt, men også varmt eksempel til etterfølgelse. Når gjess skal forflytte seg, flyr de samlet i en V-formasjon, fordi luftmotstanden blir mindre og reisen lettere om de flyr sammen enn om de flyr alene. Når lederen i spissen blir sliten av å dra, trekker den seg bakover i formasjonen for å hvile mens andre overtar den tyngre teten. Hvis en i følget blir syk eller skadet, blir noen i flokken med ned og venter på bakken til den sårede kommer til hektene eller dør.

Jeg digger hele konseptet. Det instinktive samholdet. Lojaliteten. Men noe av det jeg liker best er at gjessene bakover lager masse lyd. For å vise at de er der. Jeg synes det er så fint. Det er ingenting, har jeg oppdaget, som er uhåndterlig når man har en flokk i ryggen som lager lyd.

Et spørsmål vi ble stilt denne dagen var om vi ser på oss selv som ledere. Hvis svaret er nei, er det egentlig all grunn til bekymring. Uavhengig av jobb eller stilling – man står jo i spissen for sitt eget Prosjekt. Sånn må det bare være. Vi er alle hovedpersoner i vårt eget liv. Vi har det dog ofte med å vente på at noen andre skal bestemme kursen eller begynne å dra, men som de fleste av oss vet, blir det ikke særlig dreis på reisen dersom kapteinen setter seg bakerst med beina på bordet og armene i kors.

Det handler om å finne ut hvor man vil. Og så handler det om å bestemme seg. Selv har jeg halset etter mitt eget liv og stort sett operert etter innfallsmetoden. Som for så vidt også har fått meg fremover, men langsomt og i alle retninger. Jeg har ofte blitt værende i kjipe situasjoner for lenge, fordi jeg ikke har hatt en klar formening om hvor jeg har lyst til å dra i stedet. Og litt for ofte har jeg stått stille. Litt merkelig, egentlig, å ta fra seg selv makten i sitt eget liv på den måten. Den er jo begrenset, tiden vi har her. Det hadde vært mer rasjonelt å gripe den med begge henda.

For meg var det altså klatringen som ble åpenbaringen. Det er første gang jeg bare har besluttet å klare noe helt sykt og så erfart at det går an. Det er en drivkraft sterkere enn noe annet jeg har følt på: å jobbe så beinhardt og så målrettet for noe som virker umulig – og så faktisk mestre det.

Jeg hadde ikke kunnet bli så god hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å bli det. Det går ikke an å bli så god etter innfallsmetoden. Når man bestemmer seg for å gjøre noe vanskelig, er det en hel del ting man bør gjøre for å få det til. Og en hel del ting man bør la være. Stilt overfor valg, som tidligere har gjort meg totalt handlingslammet, koker det nå stort sett ned til ett spørsmål det er relativt greit å svare på: Får dette meg nærmere målet mitt?

Det har gitt en med kronisk beslutningsvegring adskillig større ro.

Problemet for meg har ofte vært at jeg har ønsket å utmerke meg på alle områder. Og så har jeg sammenlignet meg med de beste på alle felt uten å ta deres svakere sider, eller offer de har gjort for å klare det, med i betraktningen. Og jeg har da selvfølgelig stort sett alltid kommet til kort. For det er jo sånn, at å bli skikkelig god til noe krever tid. Det krever tålmodighet. Det krever utrettelig øvelse. Og det krever offer. Er det ikke balanse mellom hva du ønsker og hva du er villig til å gjøre eller gi slipp på for å komme dit, går det sjelden. Det sier seg selv at regnestykket ikke går opp dersom man insisterer på å levere maks på alle fronter.

Det handler også om å gi seg selv litt slack. Å tilgi seg selv for at man ikke kan være alt for alle. Og så heller skinne sterkere for noen og på noen områder.

Jeg har gitt meg selv urettferdig mye bank for ting jeg ikke har mestret. Der jeg har hatt en formening om hvor god prestasjonen min bør være, men som overhodet ikke har vært proporsjonal med tid og krefter jeg har rukket å legge i det. Jeg har funnet ut at når du bruker tid på å etablere hva du virkelig brenner for og faktisk bestemmer deg for å gå for det, så finner du veien. Ofrene virker ikke så store da – de gir seg ofte selv. Og jeg har omsider forstått at man må gi seg selv tid til å få det til.

Men målet må være ditt for at det skal funke. Og du må vite hvorfor du vil slite for det. Grunnene må forankres i ryggmargen og det bør boble litt i blodet når du tenker på det. Det gir motivasjon, det gir fokus og det gir viljestyrke. Følelsen jeg hadde da jeg klarte min første skyhøye klatregrad, den skal jeg jobbe resten av livet for å oppleve igjen. Og igjen. Den euforien sitter som støpt i bevisstheten min, og bare tanken gjør at jeg reiser meg opp også de dagene når kroppen og sinnet er tyngst.

Og når du har bestemt deg, finn folka dine. Det er for all del fundamentalt å finne tryggheten i seg selv. Men det er så viktig å omringe seg med bra folk. Og når man prøver på noe stort, er det helt avgjørende. Å lede et Prosjekt er på mange måter ensomt. De største slagene står som regel i ens eget hode. Men når ting går trått, som de uunngåelig gjør til tider hvis man sikter høyt og hårete nok, er det ingenting som å ha bunnsolide folk å lene seg på. Min erfaring er at når du forklarer de rundt deg hva du prøver på og – ikke minst – hvorfor, så står de som påler. Og de som ikke gjør det, de som stjeler energi og bryter deg ned, de behøver du ikke å ha med videre. Det er også et valg du som sjef i eget liv har: hvem som skal være der med deg.

Jeg prøver så godt jeg kan å fly i tet for egen maskin. Jeg mener det er en forutsetning for å stå oppreist som individ gjennom et langt – og tidvis turbulent – liv. Jeg har endelig skjønt at jeg ikke kan forvente eller vente på at andre skal ta grep for meg. Men motstanden er mindre når du har flokken i ryggen, som kan overta og dra en stund når du sliter, og som lager masse lyd når du prøver så hardt du kan å vinne ny grunn. Og de gangene du får deg en knekk, følger de deg ned og blir der til du er på vingene igjen.

Som en nær venninne nylig sa da vi snakket om at vi hadde hverandre: ”Hva er det vel egentlig å frykte da, tenker jeg. Herregud, for et sikkerhetsnett.”

Ja. Herregud.

Foto: Anniken Thorsen, privat.

Om å bytte briller

For noen år siden sendte en venninne meg et Youtube-klipp med den australske komikeren Tim Minchin. Han holdt en nydelig tale til avgangselevene ved sitt gamle universitet med ni livslærdommer han hadde gjort seg, og den ene brant seg fast. Han snakket om at han stadig oftere fant at han på spørsmål om hva han likte, svarte ved å fortelle hva han ikke likte. Og han hadde merket seg at dette fenomenet er sterkt utbrett, dette med at vi ofte samler oss om å hate ting – FRP, feminister, Fotballfrue. Vi har en tendens til å definere oss selv i opposisjon til ting, sa han, men forsøk også å uttrykke lidenskapen for ting du liker. Vær demonstrativ og sjenerøs i tilbakemeldingene til de som imponerer deg. Send takkekort og gi stående applaus. Be pro stuff, not just anti stuff.

Jeg synes dette er så kult. Først og fremst handler det jo om raushet, som er noe av det vakreste jeg vet. Jeg har så enorm respekt for de som tar seg tid til å bejuble de som fortjener det. De som er store nok til å feire en som får til noe man så gjerne skulle fått til selv. De som legger merke til detaljene i en annens blodslit og hyller det også når du ikke hører på. De som er flinke til å vise at de ser deg.

Og så handler det om med hvilket fortegn du generelt ser verden. Mine egne briller har alltid hatt særdeles mørkt glass. Jeg har sett skygger overalt. Uvilje i de beste intensjoner. Og jeg har hatt en tendens til å oversette alt som foregår rundt meg gjennom min høyst subjektive, lite nyanserte og relativt forkvaklede tolk. Det var en som spurte meg en gang: ”Hvorfor er det din forståelse av ting som er den riktige, Maria?” Hvorfor indeed.

Et av grepene jeg tok med Prosjekt Maria, var å investere i nye briller. Og jeg har opplevd at verden ser helt annerledes ut når den ikke er farget av mitt usunne valg av glass. Jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte å tro at jeg satt på fasiten. Jeg har hatt en tendens til å gå ut ifra at jeg vet hva folk tenker – hva de antagelig vil svare om jeg spør, hva de egentlig mener i motsetning til hva de faktisk sier og hva de sannsynligvis synes om meg og mitt. Og stort sett har jeg gått ut ifra at de tenker noe dritt.

Jeg har funnet ut at livet mitt er adskillig bedre når jeg bare har latt folk få snakke selv, uten mine mentale føringer. Jeg har forstått at hvis jeg lurer på noe, er det bedre å spørre enn å spekulere. Jeg ser at samtaler er mer konstruktive når jeg ikke går inn i dem negativt ladet og i forsvar. Og jeg har kommet frem til at det ikke bare er menn som ikke skjønner hint. Stort sett misforstår vi hverandre alltid litt. Det er bare vi selv som til enhver tid vet nøyaktig hva vi selv mener.

Livet er enklere, synes jeg, når jeg streber etter å være tydelig. Misforståelser og antagelser er roten til mye uro. Jeg har vært så konfliktsky at jeg har pakket ting så godt inn at folk stort sett ikke har skjønt bæret – og det blir faktisk mer irritasjon av sånt.

Jeg har en venninne som når jeg kaver meg opp og starter en setning fra alle kanter, sier: ”Hva er bestillingen din?” Jeg liker det så godt. Når du skreller vekk alt rundt – hva er det konkret du vil formidle? Jeg har den setningen på en mental Post-It.

Og hovedsakelig har jeg oppdaget at folk stort sett mener godt.

En periode gikk det også sport for meg i å finne en alternativ positiv vinkling på absolutt alt. Jeg ble så god på det at jeg på et tidspunkt tryna på scooter og klarte å se det gledelige i det også. Jeg datt inne på et avgrenset område der jeg kjørte ekstremt sakte, så jeg slo meg knapt der jeg dramatisk seilte rundt svingen. Jeg kunne ha falt i større fart på en trafikkert vei. Og så ble jeg relativt smertefritt opplyst om at bakken åpenbart kunne være adskillig glattere enn antatt. En ganske harmløs påminnelse om at det var på tide å pakke vekk tohjulingen for vinteren før det gikk skikkelig galt.

Banalt, men det funker.

I mental trening er mye banalt. Det er ofte så latterlig lett at vi lar det være. Og grepene er enkle. Men det som er vanskelig, er at det er smertelig langtekkelig. Du må øve hele tiden. Om og om igjen. Hjernen er som en muskel – lar du være, blir den slapp. Men hjernen er som en muskel – den kan bli så sterk du bare vil.

Nesten alt vi gjør er vaner. Tanker vi har i dag er stort sett de samme som i går. Vi går på repeat i inngrodde spor. Det er utrolig vanskelig å snu ting som først har satt seg. Men det er fullt mulig. Tenk på hvor godt en dårlig vane sitter. Det er når du skjønner at du kan lage nye gode som sitter like godt at ting begynner å skje.

I RAW er en vesentlig del av prosessen om å forbedre seg såkalt selvregulering. Det vil si at man klarer å endre sin impulsive reaksjon når noe skjer, og ikke i etterkant av situasjonen. For å bli god til å dette, må man bli god til å selv-evaluere. Du må finne ut hva det er du pleier å gjøre når det blir feil, og lære deg å gjenkjenne det når det skjer. Da kan du lære deg å stanse det – og gå for en annen løsning.

Før jeg hadde fått begrepet ”selvregulering”, var det nettopp det jeg ønsket å gjøre: Stanse de negative tankene, følelsene og handlingene i øyeblikket og gjøre noe annet enn Gamle Maria ville ha gjort. Slik at utfallet forhåpentligvis ville bli et annet enn det vanlige. Noe bedre.

I to og et halvt år har jeg jobbet med å endre mine svake og dårlige sider. I to og et halvt år har jeg, med seks unntak, snakket med en av mine beste venninner hver eneste dag. Når Gamle Maria har dukket opp, har jeg kontaktet henne og spurt: ”Er reaksjonen min riktig? Eller er det brillene mine? Dette har Gamle Maria lyst til å gjøre – hva kan jeg gjøre i stedet?” De gangene jeg har klart å selvregulere, har vi evaluert seieren. Når jeg overhodet ikke har klart det, men i stedet uskjønt implodert eller eksplodert – eller begge deler, har vi evaluert for å lære til neste gang. Sakte, men sikkert har jeg blitt flinkere, og stadig oftere vinner Nye Maria. Av og til går jeg fortsatt ettertrykkelig på snørra, men jeg har lært meg å lære av skuffelsen. Og i stadig flere tilfeller kan vi evaluere suksesshistorier.

Nøkkelen til det meste er å forstå at det bare er deg selv du har kontroll på og som du kan gjøre noe med. Det nytter ikke å endre andre – du kan bare endre hvordan du reagerer på dem. Situasjoner er som de er. Men du kan forandre din innstilling til dem og din deltagelse i dem.

Et av mine favorittsitater kommer fra filmen ”Apollo 13”. Det har som kjent gått skeis på vei til månen og Houston har fått beskjed om et problem. De trenger å reparere noe på romfergen med svært lite til rådighet, så de samler skarpe hjerner på bakken for å løse nøtta. De dumper en haug med stæsj foran seg – alt det som måtte finnes om bord der oppe – og proklamerer: “We gotta find a way to make this … fit into the hole for this – using nothing but that.”

Og sånn er jo livet. Stort sett har du en tanke om det ideelle og en situasjon som ikke passer. Du kan enten velge å sette deg ned, surne og la tida gå, eller du kan begynne å mekke med det som ligger foran deg.

Det hender definitivt fortsatt at brillene mine dugger over. Spesielt når jeg blir sliten er det vanskelig å se klart. Men det blir likevel ikke så mørkt som før. Det handler om grunnleggende å erkjenne at det ikke nødvendigvis er verden, men brillene dine det er noe i veien med.

Og det vidunderlige med det er at de brillene, de velger du helt selv.

Foto: Anniken Thorsen, privat.

Om å spise en elefant

Et begrep jeg bruker mer enn noe annet, er det tidligere nevnte kompis som ga meg: Hvordan spiser du en elefant? En bit av gangen.

Elefanten, har jeg funnet, er løsningen på absolutt alt. Det finnes knapt den oppgave som er uhåndterlig hvis man bare bryter den ned i små nok biter. Bitene i seg selv er det nemlig stort sett høyst mulig å fordøye. Det er når de settes sammen at monsteret blir så vrient å svelge.

Når man skal forandre seg, er dette helt avgjørende. Som Cecilie Ystenes sa første gang jeg møtte henne: Det handler ikke om at du skal gå fra å være én person i dag til en ny i morgen. De som er dritgode innenfor et område, gjør ikke så mye annerledes enn oss andre. Men de gjør litt hver dag.

Det å dele opp elefantene er antagelig det som har hjulpet meg mest gjennom Prosjekt Maria, men det er også det jeg synes er klart vanskeligst. Og der det ofte glipper for meg. Jeg har stort sett alltid latt meg overvelde av helheten. Stilt overfor en oppgave, om det så er matte-tentamen eller Everest, har jeg brukt altfor lang tid og altfor mye krefter på å frike ut over kolossen som tårner foran meg, i stedet for bare å brette opp ermene og gyve løs i en ende.

Jeg har blitt mye bedre til det også. Men av og til blir totalen av alt jeg ikke kan, alle som er bedre enn meg, alt jeg skal rekke, alle forventningene, alle de tunge skrittene som gjenstår før jeg kommer i mål, rett og slett for overveldende.

Du kjenner følelsen man av og til får av krampaktig å forsøke å beholde kontrollen, med den paniske vissheten om at hvis du slipper, så går alt i tusen knas? Det punktet der det blir for krevende å være voksen og man bare har lyst til å ta bamsen sin under armen, lage et teppe-fort under spisebordet og la verden seile sin egen sjø.

For kort tid tilbake holdt jeg på å slutte å klatre. For alvor. Det føltes dramatisk, og var det også, for klatring er blitt en så stor del av hvem jeg er.

Fra å mestre for meg utrolige ting helt på marginen, fikk jeg plutselig ikke til noe som helst. Makker´n min virket til tider oppriktig imponert over at jeg i det hele tatt klarte å ta på meg klatreskoene på egen hånd. Alt jeg så møysommelig med tenners gnissel hadde bygget opp, som muskler, selvtillit, psyke og stålvilje, fordunstet tilsynelatende foran øynene på meg. Kroppen nektet å lystre de sedvanlige oppmuntrende indre tilropene, og fra en dag til den neste gikk jeg fra å henge i toppen av veggen etter én hånd til å bale med å trykke ned en dørklinke. Det ble stadig vanskeligere å motivere seg til å trene, den indre stemmen ble stadig spakere og mørkere, og det ble stadig tøffere å stå i elendigheten.

Jeg var så nære ved å slippe hele driten. Og jeg visste at hvis jeg slipper nå, så går dette i tusen knas. Da går jeg ikke tilbake til klatresenteret. For … jeg har jobbet så hardt for å bli god til dette. Jeg har jobbet så sykt hardt. Det var definitivt verdt hvert eneste skritt, men bare tanken på å gå dem på nytt … For det føltes oppriktig som om jeg hadde rykket tilbake til start. Folk forsøkte forgjeves å overbevise meg om at muskler ikke visner over natta. Men det hjalp lite. Jeg hadde mistet de to viktigste tingene – gnisten og troen.

Så det var så fristende å slippe. For hvis jeg først skal være der, skal det være på ordentlig. Jeg klatrer ikke bare for å klatre. Gleden i det ligger for meg i å jobbe meg fremover, i å se de fantastiske tingene jeg er i stand til. Og denne beslutningen ble så stor, fordi det føltes som om at dersom jeg ga slipp på klatringen, så ga jeg samtidig slipp på det jeg nå så inderlig har lært meg å tro på – jeg ga slipp på hele Prosjekt Maria. Jeg satt der og talte oppriktig på knappene, men så gjorde jeg heldigvis det jeg aldri skal glemme at jeg gjorde: Jeg bestemte meg for å reise meg opp og prøve én gang til.

Jeg hadde gått på en klassisk egosmell. Jeg hadde blitt så opphengt i å strekke meg etter den gullforgylte gulroten høyt der i toppen, den skyhøye vanskelighetsgraden 8 minus, at jeg hadde glemt at man må lære seg å krabbe før man kan gå. Jeg ble blendet av kortvarig lykke når jeg mestret de beinharde tingene på de høye gradene, langt over egentlig evne, og så hadde jeg latt grunnleggende teknikk og trening forvitre. Og når du slurver med det grunnleggende, da blir totalen dårlig på sikt.

I jakten på det kule målet, glemte jeg at det egentlige poenget ikke bare er å komme frem. Poenget er å komme frem som en tvers igjennom dritdyktig klatrer og, ikke minst – som en betydelig bieffekt – en gjennomført bra dame. Det skal jo ikke være tilfeldig at jeg kommer frem. Jeg skal komme frem fordi jeg har gjort et bunnsolid og helstøpt stykke arbeid – og jeg skal fortjene å være der. Det finnes dessverre ingen snarveier til varig endring. Det er beinhardt og langdrygt, men resultatet er hel ved. Og det synes jeg det er verdt å svette for.

På første samling av RAW-kurset skulle vi altså finne frem til vår grunnfilosofi, selve sokkelen i det videre byggverket. Denne skulle blant annet bestå av våre overbevisninger. Hva er det du personlig virkelig tror på, med hud og hår? Hva er du overbevist om at skal til for at du skal lykkes?

Det er ganske kule spørsmål. For det er så mye vi egentlig vet et eller annet sted inni oss, som vi ubevisst guider etter. Enkelte vil sikkert kalle det selvfølgeligheter. Men poenget i en endringsprosess som dette, er å bli seg disse tingene bevisst, sette ord på dem, slik at man får sine egne tydelige subjektive verktøy, de som trykker på de rette knappene hos akkurat deg, når ting blir tunge. Og viktigst – faktisk venne seg til å benytte seg av dem. Du kan ane så mye du gidder, men det spiller liten rolle hvis du ikke faktisk konkret får hentet det frem og brukt det når det blåser.

Det jeg virkelig tror på, som kanskje er den viktigste lærdommen jeg har fått gjennom Prosjektet, er nettopp dette: at hvis jeg setter en fot foran den andre og respekterer oppgaven rett foran meg, så kan jeg klare hva som helst.

Dette husker jeg også at Cecilie sa til meg den første gangen, og alle andre jeg har møtt som virkelig har oppnådd noe, for den saks skyld: Du må lære deg å elske prosessen. Det er nødvendig å ha et langsiktig mål slik at du har et kompass å styre etter, men det er skrittene du tar til daglig som fører deg dit.

Du må være tålmodig og du må være grundig. Som de sier i Tine-reklamen: Det er bare én måte å gjøre det på. Skikkelig.

Det er jo sånn jeg har kommet hit jeg nå står. En bitte liten bit av gangen. Ett og ett skritt. Men av og til blir man bare drittlei av å gå. Nettopp derfor er det så viktig å skrive det opp og prente det inn, så grunntroen står krystallklart for deg når du har lyst til å slippe taket eller hoppe i en taxi.

Da jeg var tilbake og meg selv i klatreveggen igjen, spurte min da lett nerveskadde makker meg om jeg ikke i etterpåklokskapens lys så at jeg hadde vært i overkant dramatisk som hadde vurdert å gi meg. Men selv om jeg selvsagt skjønner spørsmålet, kan jeg ikke svare et ubetinget ja på det. Fordi jeg forstår fortsatt så godt den utmattelsen jeg følte på. Jeg skjønner at alt dette av og til blir for tungt. Og jeg respekterer at det til tider kjennes som om jeg ikke har rygg til å bære det.

Så selv om jeg nesten besluttet å gi meg selv opp på syltynt grunnlag (de hadde selvfølgelig helt rett – solid arbeid visner ikke over natta), så føltes det ekte for meg da. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at følelsene mine skal prege meg på denne måten fremover, jeg er møkklei det. Men jeg har ikke lyst til å glemme dem helt heller. Fordi da kan jeg gjenkjenne det neste gang jeg føler på samme fortvilelse. For den vil komme. Sånn er bare livet. Og enn så lenge – sånn er jeg. På RAW-kurset lærer vi at du ikke kan stoppe den første følelsen eller tanken som dukker opp, men du kan lære å bli god på å stanse den neste. Det gleder jeg meg til.

Nå om dagen er jeg omgitt av en av en påtrengende flokk elefanter. En innleveringsoppgave, en presentasjon, en helvetesdag, et klasserom, en blogg, en vegg, en lang, lang vei, og en krevende jobb på toppen av det hele. Jeg har min fulle hyre med å skjære opp og svelge unna. Men nå har jeg da også fått et personlig mantra som jeg grunnleggende tror på, og som jeg bruker daglig når det kniper: Reis deg opp. Prøv én gang til. Sett én fot foran den andre. Konsentrer deg om oppgaven foran deg.

Det har allerede ubevisst fått meg opp en stupbratt vegg og løftet meg fra knestående. Du skal se det blir folk av meg også til slutt.

Men inntil da, innimellom, finner du meg i teppe-fortet mitt.