Om å spise en elefant

Et begrep jeg bruker mer enn noe annet, er det tidligere nevnte kompis som ga meg: Hvordan spiser du en elefant? En bit av gangen.

Elefanten, har jeg funnet, er løsningen på absolutt alt. Det finnes knapt den oppgave som er uhåndterlig hvis man bare bryter den ned i små nok biter. Bitene i seg selv er det nemlig stort sett høyst mulig å fordøye. Det er når de settes sammen at monsteret blir så vrient å svelge.

Når man skal forandre seg, er dette helt avgjørende. Som Cecilie Ystenes sa første gang jeg møtte henne: Det handler ikke om at du skal gå fra å være én person i dag til en ny i morgen. De som er dritgode innenfor et område, gjør ikke så mye annerledes enn oss andre. Men de gjør litt hver dag.

Det å dele opp elefantene er antagelig det som har hjulpet meg mest gjennom Prosjekt Maria, men det er også det jeg synes er klart vanskeligst. Og der det ofte glipper for meg. Jeg har stort sett alltid latt meg overvelde av helheten. Stilt overfor en oppgave, om det så er matte-tentamen eller Everest, har jeg brukt altfor lang tid og altfor mye krefter på å frike ut over kolossen som tårner foran meg, i stedet for bare å brette opp ermene og gyve løs i en ende.

Jeg har blitt mye bedre til det også. Men av og til blir totalen av alt jeg ikke kan, alle som er bedre enn meg, alt jeg skal rekke, alle forventningene, alle de tunge skrittene som gjenstår før jeg kommer i mål, rett og slett for overveldende.

Du kjenner følelsen man av og til får av krampaktig å forsøke å beholde kontrollen, med den paniske vissheten om at hvis du slipper, så går alt i tusen knas? Det punktet der det blir for krevende å være voksen og man bare har lyst til å ta bamsen sin under armen, lage et teppe-fort under spisebordet og la verden seile sin egen sjø.

Blanket fort

For kort tid tilbake holdt jeg på å slutte å klatre. For alvor. Det føltes dramatisk, og var det også, for klatring er blitt en så stor del av hvem jeg er.

Fra å mestre for meg utrolige ting helt på marginen, fikk jeg plutselig ikke til noe som helst. Makker´n min virket til tider oppriktig imponert over at jeg i det hele tatt klarte å ta på meg klatreskoene på egen hånd. Alt jeg så møysommelig med tenners gnissel hadde bygget opp, som muskler, selvtillit, psyke og stålvilje, fordunstet tilsynelatende foran øynene på meg. Kroppen nektet å lystre de sedvanlige oppmuntrende indre tilropene, og fra en dag til den neste gikk jeg fra å henge i toppen av veggen etter én hånd til å bale med å trykke ned en dørklinke. Det ble stadig vanskeligere å motivere seg til å trene, den indre stemmen ble stadig spakere og mørkere, og det ble stadig tøffere å stå i elendigheten.

Jeg var nære ved å slippe hele driten. Og jeg visste at hvis jeg slipper nå, så går dette i tusen knas. Da går jeg ikke tilbake til klatresenteret. For … jeg har jobbet så hardt for å bli god til dette. Jeg har jobbet så sykt hardt. Det var definitivt verdt hvert eneste skritt, men bare tanken på å gå dem på nytt … For det føltes oppriktig som om jeg hadde rykket tilbake til start. Folk forsøkte forgjeves å overbevise meg om at muskler ikke visner over natta. Men det hjalp lite. Jeg hadde mistet de to viktigste tingene – gnisten og troen.

IMG_4471

Så det var så fristende å slippe. For hvis jeg først skal være der, skal det være på ordentlig. Jeg klatrer ikke bare for å klatre. Gleden i det ligger for meg i å jobbe meg fremover, i å se de fantastiske tingene jeg er i stand til. Og denne beslutningen ble så stor, fordi det føltes som om at dersom jeg ga slipp på klatringen, så ga jeg samtidig slipp på det jeg nå så inderlig har lært meg å tro på – jeg ga slipp på hele Prosjekt Maria. Jeg satt der og talte oppriktig på knappene, men så gjorde jeg heldigvis det jeg aldri skal glemme at jeg gjorde: Jeg bestemte meg for å reise meg opp og prøve én gang til.

Jeg hadde gått på en klassisk egosmell. Jeg hadde blitt så opphengt i å strekke meg etter den gullforgylte gulroten høyt der i toppen, den skyhøye vanskelighetsgraden 8 minus, at jeg hadde glemt at man må lære seg å krabbe før man kan gå. Jeg ble blendet av kortvarig lykke når jeg mestret de beinharde tingene på de høye gradene, langt over egentlig evne, og så hadde jeg latt grunnleggende teknikk og trening forvitre. Og når du slurver med det grunnleggende, da blir totalen dårlig på sikt.

I jakten på det kule målet, glemte jeg at det egentlige poenget ikke bare er å komme frem. Poenget er å komme frem som en tvers igjennom dritdyktig klatrer og, ikke minst – som en betydelig bieffekt – en gjennomført bra dame. Det skal jo ikke være tilfeldig at jeg kommer frem. Jeg skal komme frem fordi jeg har gjort et bunnsolid og helstøpt stykke arbeid – og jeg skal fortjene å være der. Det finnes dessverre ingen snarveier til varig endring. Det er beinhardt og langdrygt, men resultatet er hel ved. Og det synes jeg det er verdt å svette for.

På første samling av RAW-kurset skulle vi altså finne frem til vår grunnfilosofi, selve sokkelen i det videre byggverket. Denne skulle blant annet bestå av våre overbevisninger. Hva er det du personlig virkelig tror på, med hud og hår? Hva er du overbevist om at skal til for at du skal lykkes?

Det er ganske kule spørsmål. For det er så mye vi egentlig vet et eller annet sted inni oss, som vi ubevisst guider etter. Enkelte vil sikkert kalle det selvfølgeligheter. Men poenget i en endringsprosess som dette, er å bli seg disse tingene bevisst, sette ord på dem, slik at man får sine egne tydelige subjektive verktøy, de som trykker på de rette knappene hos akkurat deg, når ting blir tunge. Og viktigst – faktisk venne seg til å benytte seg av dem. Du kan ane så mye du gidder, men det spiller liten rolle hvis du ikke faktisk konkret får hentet det frem og brukt det når det blåser.

Det jeg virkelig tror på, som kanskje er den viktigste lærdommen jeg har fått gjennom Prosjektet, er nettopp dette: at hvis jeg setter en fot foran den andre og respekterer oppgaven rett foran meg, så kan jeg klare hva som helst.

Dette husker jeg også at Cecilie sa til meg den første gangen, og alle andre jeg har møtt som virkelig har oppnådd noe, for den saks skyld: Du må lære deg å elske prosessen. Det er nødvendig å ha et langsiktig mål slik at du har et kompass å styre etter, men det er skrittene du tar til daglig som fører deg dit.

Du må være tålmodig og du må være grundig. Som de sier i Tine-reklamen: Det er bare én måte å gjøre det på. Skikkelig.

Det er jo sånn jeg har kommet hit jeg nå står. En bitte liten bit av gangen. Ett og ett skritt. Men av og til blir man bare drittlei av å gå. Nettopp derfor er det så viktig å skrive det opp og prente det inn, så grunntroen står krystallklart for deg når du har lyst til å slippe taket eller hoppe i en taxi.

IMG_4260

Da jeg var tilbake og meg selv i klatreveggen igjen, spurte min da lett nerveskadde makker meg om jeg ikke i etterpåklokskapens lys så at jeg hadde vært i overkant dramatisk som hadde vurdert å gi meg. Men selv om jeg selvsagt skjønner spørsmålet, kan jeg ikke svare et ubetinget ja på det. Fordi jeg forstår fortsatt så godt den utmattelsen jeg følte på. Jeg skjønner at alt dette av og til blir for tungt. Og jeg respekterer at det til tider kjennes som om jeg ikke har rygg til å bære det.

Så selv om jeg nesten besluttet å gi meg selv opp på syltynt grunnlag (de hadde selvfølgelig helt rett – solid arbeid visner ikke over natta), så føltes det ekte for meg da. Jeg ønsker selvfølgelig ikke at følelsene mine skal prege meg på denne måten fremover, jeg er møkklei det. Men jeg har ikke lyst til å glemme dem helt heller. Fordi da kan jeg gjenkjenne det neste gang jeg føler på samme fortvilelse. For den vil komme. Sånn er bare livet. Og enn så lenge – sånn er jeg. På RAW-kurset lærer vi at du ikke kan stoppe den første følelsen eller tanken som dukker opp, men du kan lære å bli god på å stanse den neste. Det gleder jeg meg til.

Nå om dagen er jeg omgitt av en av en påtrengende flokk elefanter. En innleveringsoppgave, en presentasjon, en helvetesdag, et klasserom, en blogg, en vegg, en lang, lang vei, og en krevende jobb på toppen av det hele. Jeg har min fulle hyre med å skjære opp og svelge unna. Men nå har jeg da også fått et personlig mantra som jeg grunnleggende tror på, og som jeg bruker daglig når det kniper: Reis deg opp. Prøv én gang til. Sett én fot foran den andre. Konsentrer deg om oppgaven foran deg.

Det har allerede ubevisst fått meg opp en stupbratt vegg og løftet meg fra knestående. Du skal se det blir folk av meg også til slutt.

Men inntil da, innimellom, finner du meg i teppe-fortet mitt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s