Om å bestemme seg

Noe av det viktigste jeg har lært gjennom Prosjekt Maria, er at når jeg vet hvor jeg skal, så kommer jeg også frem. Det å forstå at jeg kan sette meg ned og finne ut akkurat hva jeg har lyst til og hvordan livet mitt skal se ut. At jeg er sjefen, rett og slett. Det har faktisk ikke skikkelig gått opp for meg før nå. Mulig har jeg spesielt tungt for det. Men hvor ofte gjør vi det? Sånn egentlig? Tar oss tid til å virkelig kjenne etter hva vi så inderlig vil og tar konkrete grep?

I en leksjon på RAW-kurset brukte Cecilie Ystenes gjess som et bilde på ledelse. Et funksjonelt, men også varmt eksempel til etterfølgelse. Når gjess skal forflytte seg, flyr de samlet i en V-formasjon, fordi luftmotstanden blir mindre og reisen lettere om de flyr sammen enn om de flyr alene. Når lederen i spissen blir sliten av å dra, trekker den seg bakover i formasjonen for å hvile mens andre overtar den tyngre teten. Hvis en i følget blir syk eller skadet, blir noen i flokken med ned og venter på bakken til den sårede kommer til hektene eller dør.

Jeg digger hele konseptet. Det instinktive samholdet. Lojaliteten. Men noe av det jeg liker best er at gjessene bakover lager masse lyd. For å vise at de er der. Jeg synes det er så fint. Det er ingenting, har jeg oppdaget, som er uhåndterlig når man har en flokk i ryggen som lager lyd.

Et spørsmål vi ble stilt denne dagen var om vi ser på oss selv som ledere. Hvis svaret er nei, er det egentlig all grunn til bekymring. Uavhengig av jobb eller stilling – man står jo i spissen for sitt eget Prosjekt. Sånn må det bare være. Vi er alle hovedpersoner i vårt eget liv. Vi har det dog ofte med å vente på at noen andre skal bestemme kursen eller begynne å dra, men som de fleste av oss vet, blir det ikke særlig dreis på reisen dersom kapteinen setter seg bakerst med beina på bordet og armene i kors.

Det handler om å finne ut hvor man vil. Og så handler det om å bestemme seg. Selv har jeg halset etter mitt eget liv og stort sett operert etter innfallsmetoden. Som for så vidt også har fått meg fremover, men langsomt og i alle retninger. Jeg har ofte blitt værende i kjipe situasjoner for lenge, fordi jeg ikke har hatt en klar formening om hvor jeg har lyst til å dra i stedet. Og litt for ofte har jeg stått stille. Litt merkelig, egentlig, å ta fra seg selv makten i sitt eget liv på den måten. Den er jo begrenset, tiden vi har her. Det hadde vært mer rasjonelt å gripe den med begge henda.

For meg var det altså klatringen som ble åpenbaringen. Det er første gang jeg bare har besluttet å klare noe helt sykt og så erfart at det går an. Det er en drivkraft sterkere enn noe annet jeg har følt på: å jobbe så beinhardt og så målrettet for noe som virker umulig – og så faktisk mestre det.

Jeg hadde ikke kunnet bli så god hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å bli det. Det går ikke an å bli så god etter innfallsmetoden. Når man bestemmer seg for å gjøre noe vanskelig, er det en hel del ting man bør gjøre for å få det til. Og en hel del ting man bør la være. Stilt overfor valg, som tidligere har gjort meg totalt handlingslammet, koker det nå stort sett ned til ett spørsmål det er relativt greit å svare på: Får dette meg nærmere målet mitt?

Det har gitt en med kronisk beslutningsvegring adskillig større ro.

Problemet for meg har ofte vært at jeg har ønsket å utmerke meg på alle områder. Og så har jeg sammenlignet meg med de beste på alle felt uten å ta deres svakere sider, eller offer de har gjort for å klare det, med i betraktningen. Og jeg har da selvfølgelig stort sett alltid kommet til kort. For det er jo sånn, at å bli skikkelig god til noe krever tid. Det krever tålmodighet. Det krever utrettelig øvelse. Og det krever offer. Er det ikke balanse mellom hva du ønsker og hva du er villig til å gjøre eller gi slipp på for å komme dit, går det sjelden. Det sier seg selv at regnestykket ikke går opp dersom man insisterer på å levere maks på alle fronter.

Det handler også om å gi seg selv litt slack. Å tilgi seg selv for at man ikke kan være alt for alle. Og så heller skinne sterkere for noen og på noen områder.

Jeg har gitt meg selv urettferdig mye bank for ting jeg ikke har mestret. Der jeg har hatt en formening om hvor god prestasjonen min bør være, men som overhodet ikke har vært proporsjonal med tid og krefter jeg har rukket å legge i det. Jeg har funnet ut at når du bruker tid på å etablere hva du virkelig brenner for og faktisk bestemmer deg for å gå for det, så finner du veien. Ofrene virker ikke så store da – de gir seg ofte selv. Og jeg har omsider forstått at man må gi seg selv tid til å få det til.

Men målet må være ditt for at det skal funke. Og du må vite hvorfor du vil slite for det. Grunnene må forankres i ryggmargen og det bør boble litt i blodet når du tenker på det. Det gir motivasjon, det gir fokus og det gir viljestyrke. Følelsen jeg hadde da jeg klarte min første skyhøye klatregrad, den skal jeg jobbe resten av livet for å oppleve igjen. Og igjen. Den euforien sitter som støpt i bevisstheten min, og bare tanken gjør at jeg reiser meg opp også de dagene når kroppen og sinnet er tyngst.

Og når du har bestemt deg, finn folka dine. Det er for all del fundamentalt å finne tryggheten i seg selv. Men det er så viktig å omringe seg med bra folk. Og når man prøver på noe stort, er det helt avgjørende. Å lede et Prosjekt er på mange måter ensomt. De største slagene står som regel i ens eget hode. Men når ting går trått, som de uunngåelig gjør til tider hvis man sikter høyt og hårete nok, er det ingenting som å ha bunnsolide folk å lene seg på. Min erfaring er at når du forklarer de rundt deg hva du prøver på og – ikke minst – hvorfor, så står de som påler. Og de som ikke gjør det, de som stjeler energi og bryter deg ned, de behøver du ikke å ha med videre. Det er også et valg du som sjef i eget liv har: hvem som skal være der med deg.

Jeg prøver så godt jeg kan å fly i tet for egen maskin. Jeg mener det er en forutsetning for å stå oppreist som individ gjennom et langt – og tidvis turbulent – liv. Jeg har endelig skjønt at jeg ikke kan forvente eller vente på at andre skal ta grep for meg. Men motstanden er mindre når du har flokken i ryggen, som kan overta og dra en stund når du sliter, og som lager masse lyd når du prøver så hardt du kan å vinne ny grunn. Og de gangene du får deg en knekk, følger de deg ned og blir der til du er på vingene igjen.

Som en nær venninne nylig sa da vi snakket om at vi hadde hverandre: ”Hva er det vel egentlig å frykte da, tenker jeg. Herregud, for et sikkerhetsnett.”

Ja. Herregud.

Foto: Anniken Thorsen, privat.

• Uncategorized