Om å møte seg selv i døra

På 2000-tallet hadde jeg en relativt rigid fascinasjon for TV-serien ”Alias”. CIAs dobbeltagent Sydney Bristow i Jennifer Garners skikkelse var den ultimate superwoman – beintøff, uredd og topptrent. Jeg dagdrømte om å kle meg i helsvart, snike meg katteaktig rundt hushjørner, banke opp menn som var dobbelt så store og kun reagere på kodenavnet ”Bluebird”. Den gang da pleide jeg, når jeg befant meg i hårete situasjoner, å si til meg selv: WWSD – What Would Sidney Do?

Jeg var for gammel for det da og jeg er minst 27 år for gammel for det nå. Men hvis det funker – who cares?

Poenget er at nesten alt vi gjør står og faller på hjernen. Vi kan si så mye som tusen ord til oss selv i minuttet, og utfallet av handlingene våre kommer stort sett an på om det vi sier til oss selv bygger oss opp eller bryter oss ned. I klatreveggen er det igjen så konkret: Fra en dag til den neste kan jeg være sjanseløs på noe jeg hadde stålkontroll på i går – og muskler, har jeg altså skjønt, forsvinner ikke over natta. Er jeg negativ, slipper jeg. Er jeg positiv, klarer jeg å holde meg fast. Det er så skummelt at man er så sårbar i forhold til sin egen indre dialog. Men snu på det: Det er så kult at man har så stor makt.

IMG_4494

På RAW-kurset jeg går på har de noe som heter The Mental Challenge. En dag hvor alle på kurset utsettes for harde fysiske og psykiske prøvelser for å se hva vi har fått med oss og hvor det skorter. Og viktigst, selvsagt, for å lære mer. En mental hinderløype der man skal pushes og ”plages” for å se hvordan vi håndterer det individuelt og som lag i landskapet langt utenfor komfortsonen.

En unik mulighet, for det er jo ikke så ofte ”i virkeligheten” at man så åpenbart blir presset opp mot maks innenfor et begrenset tidsrom, og faktisk så konkret og umiddelbart blir evaluert. Vi var omringet av mentale trenere som vekslet mellom å brøle, heie, forstyrre og bistå – alle utstyrt med laserblikk og sylskarpe penner.

Det tok ikke lange stunden før jeg kolliderte head on med Gamle Maria. Hun kom nesten før vi hadde begynt. Vi var delt inn i lag og jeg hørte de andre rundt meg snakke om at det eneste alternativet var å vinne. At de aldri ga seg. At nederlag ikke var en option. Mens jeg kjente isen bre seg innvendig og tenkte: “Men jeg er en sånn som gir seg.” Jeg tar ikke fem øre for det. Det er jo så digg. Når man kommer opp med den perfekte unnskyldning for å slippe å stå i det. Når man friskt kan toe hendene, sette seg bakerst i rommet og vippe på stolen, mens andre får vasse videre i ubehaget.

Allerede midt i øvelse to satt jeg klissvåt i strandkanten med sand til jekslene og tenkte: ”Dette klarer jeg ikke. Jeg er ikke en sånn som klarer dette.” Brått var jeg satt helt tilbake til dem/meg-tankegangen jeg trodde jeg hadde kommet meg vekk fra: Det er en annen type folk som klarer ting. Jeg er ikke en av dem.

Men det har skjedd noe disse årene. Alt handler, skjønner jeg, om å kjenne seg selv. Å kontinuerlig legge seg under den nevnte fæle spotlampa og finne ut hvor du har deg selv til enhver tid. Å vite hvor du er god – og hvordan du bruker det. Hvor du er svak – og hva du skal gjøre når du glipper. Å lære seg å kjenne igjen de kjipe tankene når de kommer, og ha en plan for å stanse den destruktive flodbølgen.

Jeg trodde jeg var ganske forberedt. Dagen startet med noen relativt tøffe fysiske øvelser. Som jo i utgangspunktet ikke skal være et problem. Mine minimum ti timer med trening i uka bør tross alt ha gitt ok resultater. Men det er rart hva som sitter og hva som strømmer på når du blir skvist: En overbevisning om at jeg er fysisk puslete, en quitter og det svakeste leddet på ethvert lag. At alt som ryker er min feil.

Men det jeg har gjort, disse årene, er å samle bevis. Bevis for alt jeg faktisk klarer. En av foreleserne våre snakket om et eksperiment der man i en bolle full av lekre kirsebær og én kakerlakk, kun fokuserer på det vemmelige ved kakerlakken. Mens ett kirsebær i en bolle full av kakerlakker absolutt ikke har noen form for formildende funksjon. Det kjipe er lettere å få øye på og det fester seg til hjernebarken som kvae.

Men møysommelig har jeg altså samlet seirene mine og hamret dem inn etter beste evne. Så når styggen på ryggen blir overdøvende, har jeg et mentalt arsenal å gå til krig med. Da jeg krabbet bort fra øvelsen i sanda og oppriktig vurderte å gi beng, kom denne beholdningen til sin rett.

I Prosjekt Marias selvransakelse har jeg blant annet funnet ut at jeg er treig ut fra startgropen, men at jeg ofte duger hvis jeg bare får overtalt meg selv til å holde ut lenge nok til at jeg finner flyt. Vi har lært at et av de mektigste verktøyene i mental trening er triggerord. Små personlige, innøvde kamprop som snæpper deg ut av din negative spiral og tenner deg til å gi gass. Så med surklende sko i en sky av klissete sand, med hodet fullt av bevis og kamprop, reiste jeg meg opp. Og jeg kom i flyt. Vi vant til og med til slutt.

Skjermbilde 2015-11-28 kl. 10.49.19

Cecilie Ystenes sa en gang til meg at når vi trener fysisk og musklene begynner å svi, tenker vi: ”Det er nå det funker!” Så vi må lære oss å tenke det samme når det begynner å svi i hjernen.

Det svei som pokker og herregud, for en læring. Hva man faktisk er i stand til med de rette mentale verktøyene. Jeg er dritstolt. Og helt overveldet.

Men det var et skikkelig brutalt møte med mitt eget speilbilde. At jeg er mer opptatt av hvordan folk synes jeg løser oppgaven enn faktisk å løse oppgaven. At jeg ennå ikke har kommet langt nok til å hente ut mer av de ekstra kreftene som alle har i seg. De du finner et godt stykke forbi der du er komfortabel, bare du orker å stå i det.

Og en skikkelig tankevekker: Jeg ser fort hvor jeg er svak, og jeg begynner å bli ganske godt rustet for å hindre at jeg faller når det kommer. Men. Jeg ser ikke hvor jeg er god, så jeg sliter med å heve meg. Jeg kan avverge katastrofen, men ikke skinne.

Da jeg kom tilbake og hang i klatreveggen, slo det meg at det foreløpig er det eneste stedet der jeg ikke gir meg før et godt stykke etter at det etser. Det eneste stedet jeg presser meg så hardt at jeg må lage lyd og faktisk foretrekker å holde meg fast fremfor å slippe. En sår erkjennelse. Men lærdommen i det: Tenk hva det betyr – hvor mye jeg egentlig har å gå på, bare jeg finner nøkkelen til å få tak i det utenfor veggen også.

Hvis du er som meg, med hang til å samle kakerlakker, kan det ta tid å registrere kirsebærene og hente inn nok til å vinne kampene når de kommer. For ikke å snakke om faktisk å blomstre.

Den britiske skribenten Caitlin Moran fortalte i et intervju at da hun som 14-åring som potensiell bokdebutant skulle inn i et viktig møte med forlaget, stoppet skrekkslagen utenfor fordi hun ikke ante hva hun skulle si. Men så fikk hun, som 14-åring, den mesterlige ideen: ”Lat som du er en som vet hva hun skal si.”

Hjernen er genial – men den er også lett å lure. Inntil du har samlet nok bevis, og inntil du faktisk tror på dem, lat som du er en som håndterer det. Om det er en fiktiv dobbeltagent fra 2000-tallet, so be it.

I dag lyder jeg heldigvis stadig oftere navnet Maria. Men ser du meg svette i en hårete situasjon og ikke får kontakt – prøv Bluebird.

Maria

Foto: Ole Petter Aasen, Lars Erik Bakken.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s