Om å stå i det

En av de tingene som er tøffest med å forandre seg, er at man aldri blir ferdig. Jo mer man utvikler seg, jo tydeligere ser man hvor mye som står igjen. Og det er vanskelig å tråkke videre når man ikke ser enden på det. Man havner lett i den gamle barnehagevitsen om uret som går og går og aldri kommer til døra, og den har aldri vært spesielt morsom.

Jeg har en venninne som har en jobb som består av en lang rekke knotete, langsiktige prosesser. Hun strikker kjøkkenkluter på kveldstid fordi hun trenger å se at noe hun begynner på faktisk har en slutt. Jeg skjønner henne så godt.

Kunsthistoriker Sarah Lewis sa dog noe som festet seg hos meg. Det var under et foredrag, en TED Talk, der hun snakket om hvorfor noen blir gode. Suksess er et øyeblikk, sa hun, det er å treffe blinken. Men mestring er å vite at det ikke betyr noe hvis du ikke klarer å treffe den igjen og igjen. Mestring handler om å strekke seg etter noe, ikke om å komme frem. Det stadig å ønske å minske gapet mellom hvem du er og hvem du ønsker å være. Vi blomstrer ikke når vi har fullført alt, men når det fortsatt er mer igjen å gjøre. De beste er ikke best fordi de er ferdig med jobben. De er best fordi de forstår at man aldri blir det.

Det er den virkelige testen når man forsøker å gjøre noe vanskelig – å stå i det. Når man er så fast bestemt på å klare noe og legger ned så mye arbeid, er det fort gjort å tenke at alt bare skal gå oppover hele tiden. Når man går inn i noe med hud og hår, er det vanskelig å akseptere noe annet enn seiere. Det er noe drit å gi absolutt alt du har og ikke stadig se resultater. For ikke å snakke om å ta skritt bakover, som man nødvendigvis av og til gjør. Og denne forventningen om jevn fremgang som rettferdig belønning for beinhard jobbing, gir enda et prestasjonspress som kan være ekstra tungt å bære på mørke dager.

En klatrevenn av meg sa for lenge siden – jeg hadde hatt en skikkelig elendig økt, såpass at jeg forlegen sendte ham en melding for å unnskyldte meg: ”Sorry? Det er DER prestasjonsangsten din ligger. Du tror du blir målt kontinuerlig. Jeg har sett deg klatre bra og jeg vet hvordan det er å være sliten. Slapp av og vær dårlig når du må.”

Jeg glemmer det aldri, men det forsvinner for meg hele tiden. Det er så fort gjort å tenke at du ikke er bedre enn din siste handling. At det er den som definerer deg, og at den annullerer det du har gjort før. Men det er jo – heldigvis – ikke sånn det fungerer. Du er summen av alle prestasjonene dine. Og lærdommene.

Etter å ha vært veldig sliten veldig lenge, skjønner jeg nå at det må være lov å tillate seg å senke lista litt innimellom, også på områdene der man stort sett går for gull. Man kan bare ikke makse alt alltid. Og man må tørre å hvile. Den gode ballasten forsvinner ikke selv om du unner deg et pusterom. Og av og til må man bare trekkes bakover en stund for få fart til å skyte fremover. Det er den gode gamle svisken om at man kommer sterkere ut av motgang. Men som en venninne sa nylig: Det er ikke så lett å se når man står med begge beina i maursyre.

Vann

I RAW snakker man om forskjellen på prestasjoner og resultater. Det er prestasjonene man jobber for, for de kan du gjøre noe med. Det kan man ikke nødvendigvis med resultater. Vind, vær, andres prestasjoner, bankkollaps og smørebom – du kan levere optimalt og likevel tape kampen. Det gjelder uansett ikke å gi opp hele det harde, møysommelige arbeidet på bakgrunn av én kjip smell.

Mental trening er ingen tvangstrøye. Det handler ikke om at det ikke er lov å gjøre feil. Det handler om å ville lære av dem. Målet er ikke nødvendigvis et feilfritt liv, men å jobbe jevnt og trutt for å forandre de tingene man ikke trives med. For vi er nå en gang grunnleggende skrudd sammen med et iboende ønske om å utvikle oss. Det var derfor ikke NASA stengte sjappa da vi landet på månen. Det er noe med at når du nærmer deg å få til det du har jobbet så hardt for, ser du hva du faktisk er i stand til: Enda mer. Jeg startet jo ikke med å klatre ti–femten timer i uka eller med å sikte på en latterlig høy vanskelighetsgrad. Men det gjør noe grunnleggende med deg å oppdage hva du kan klare. Det trigger noe som gjør at du vil strekke deg enda lenger. Og som Lewis sier, det er da du blomstrer.

Det er også derfor man bør sette seg konkrete mål, slik at man tydelig ser at det går fremover. Flokken min, velsigne dem, ber meg stadig om å snu meg når jeg selv synes jeg stamper på stedet hvil i dyp, kram snø. Av og til trenger man å minne seg selv på hvor man startet for å se hvor langt man faktisk har kommet. Det er det som er så bra med tydelige milepæler. Det gir motivasjon og viljestyrke i skarp motvind.

Klatrepartneren min spurte meg en gang hva som ville skje når jeg klarte målet mitt om å klatre en rute av grad 8 minus, om jeg da kom til å slutte å klatre. Jeg syntes spørsmålet var merkelig og svaret mitt var instinktivt og selvfølgelig nei. Så hadde jeg faktisk skjønt det allerede da. At det alltid er mer igjen og at det egentlig er det som driver oss. Og som Sarah Lewis sier, så har det lite for seg å treffe hvis jeg ikke kan gjenta bedriften. Målet i seg selv er jo tross alt ikke det viktigste. Det er den jeg er blitt på veien dit som betyr noe. Og det skal ikke være flaks. Det skal være ekte.

IMG_4489

Visst er det slitsomt at man aldri blir ferdig. Men det er da også ganske vidunderlig, er det ikke? At det ikke er grenser for hvor langt vi kan nå?

Det er jo underveis at magien skjer.

 

Foto: Anniken Thorsen, Ole Petter Aasen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s