Om å huske hvorfor

Poet og skribent Tyler Knott Gregson skrev en gang: ”Lov meg at du ikke bruker så mye tid på å trå vannet og prøve å holde hodet over bølgene at du glemmer hvor mye du alltid har elsket å svømme.”

Den traff meg overalt. Det er jo dette jeg alltid gjør. Jeg er mer opptatt av ikke å drukne enn å nyte svømmeturen. Stort sett er jeg så oppsatt på ikke å mislykkes at jeg nettopp glemmer at jeg jo er glad i det jeg driver med. Og det verste er at jeg som regel ikke står i fare for å drukne i det hele tatt – jeg bare plasker panisk av gammel vane.

I boka til mentaltrener Cecilie Ystenes, Mental styrketrening, skriver hun om to krefter i en prestasjonssituasjon: lysten til å lykkes og redselen for å mislykkes. Sistnevnte kan gi seg utslag i at man vegrer seg for å komme i gang, som jeg kan skrive under på med utestemme og sprittusj. Og det sier seg selv at prestasjonen blir preget av at man konsentrerer seg mer om ikke å falle bakover enn å komme seg forover.

En venn av meg som jobber som motivator sa for lenge siden at det har stor betydning om du går hjemmefra og tenker ”håper det ikke skjer noe uventet” eller om du tenker ”håper det skjer noe jeg aldri har opplevd før”. Det høres så banalt ut at øynene bortimot himler av seg selv. Men det fungerer faktisk. Igjen handler det om hvilken innstilling man går inn i situasjonen med og hvilke føringer du har lagt i forhold til din egen prestasjon. Har du ikke gjort det før har du jo ingen forutsetninger for å hente gull umiddelbart, og dermed er terskelen for å sette i gang lavere enn om du hovedsakelig er livredd for å gå på trynet.

Jeg husker jeg skulle klatre med en venn som hadde lært meg en del om faget da jeg var fersk, og det var lenge siden vi sist hadde klatret sammen. Jeg var blitt mye bedre, så jeg skulle tøffe meg ved å vise hvor flink jeg var blitt ved å briljere på en relativt grei rute. Han ofret meg ikke et blikk. Ikke bare fikk jeg ikke en dritt ut av det selv siden ruta var for lett til å gi meg noe, men jeg fikk ikke applaus heller. Så jeg tenkte ok, her er ingen hyllest å hente, så da får jeg gjøre som jeg pleier og jobbe med noe jeg enda ikke mestrer så jeg faktisk kan lære noe. DA fikk jeg oppmerksomheten hans. En ydmykende lærepenge i at det ikke nødvendigvis er det man kan til fingerspissene det står mest respekt av, men det at man tør å gå løs på noe man ikke allerede mestrer. Jeg fikk mer kred for å streve og falle enn for feilfritt å leke meg gjennom det.

Og når jeg skotter opp fra min egen navle og glemmer hva andre tenker om meg et øyeblikk: Jeg har aldri har klatret for å klatre det jeg allerede kan. Jeg klatrer jo nettopp for å få til det som virker umulig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skadet hånda for rundt en måned siden. Noe som betyr at klatringen min ikke egentlig kan gå fremover. Nå handler det mest om ikke å havne for langt bakpå. Som er forferdelig kjedelig og ekstremt demotiverende. Det er jo sånn med alt man så tydelig har tenkt. Når man er supergira og på god vei i friskt driv – og så får en uventet bråstopp.

Historisk sett har jeg da umiddelbart blitt tre år og deiset rett ned i en paddesur, tafatt haug, full av sutrende selvmedlidenhet. Jo da, Gamle Maria dukker fortsatt opp med dirrende verandaleppe og blanke øyne, men Nye Maria jobber hardt for å holde de negative følelsene i sjakk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I RAW snakker man om ”mental tøffhet”, evnen til å holde koken oppe både i medgang og i motgang. Jeg er definitivt en medgangssupporter, men jeg trener som pokker på å holde stand i de bratte bakkene.

På RAW-kurset var vi var så heldige at vi fikk en forelesning med dr. Mark Nesti, mentaltrener for idrettsutøvere på skyhøyt nivå, blant annet Manchester United. På spørsmål om hva han gjør med hodet til utøvere som er blitt skadet, snakket han om nettopp dette med hvorfor. Om å finne tilbake til utgangspunktet og de opprinnelige grunnene til at man gjør det man gjør. Det er i hvorfor motivasjonen og drivkraften ligger.

Han snakket også om at mange er spesielt mottagelige for å jobbe med hodet når de er skadet, rett og slett fordi de har mer tid siden de ikke kan trene like mye fysisk. Det hjelper å kunne ta kontroll over noe, sa han. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg organiserer sokkeskuffer og badeskap når jeg står overfor ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Det er jo også her de beste er best. Skader de foten, trener de overkropp. Skader de armen, trener de seg kjappere enn de noen gang har vært. De tar tak i det de kan ta tak i – for det er det de har. Alternativet er å la være. Og det har alltid vært et elendig alternativ.

Man skal ikke droppe så mye før man kommer helt ut av det, og så svart det enn ser ut, kan man nesten alltid gjøre noe som bidrar til totalen. En på RAW-kurset forbereder seg til et kjempetøft sykkelløp neste år, og hun har som kamprop: ”Hver økt teller.” Den har jeg adoptert. For selv om jeg er nede i en bølgedal nå og slett ikke ser horisonten, så vet jeg jo innerst inne godt hvor jeg skal. Og ikke minst – jeg vet hvorfor.

Som jeg har skrevet om før, så er ikke klatring bare klatring for meg. Det er selve motoren i Prosjekt Maria. At den skulle få seg et stygt skudd for baugen er mildt sagt nedslående. Men så tenker jeg på utgangspunktet mitt, da. Hele poenget med denne turen er jo nettopp at jeg skal kunne stå støtt også når skuta krenger kraftig. Kaster jeg inn håndkleet nå, har jeg jo ikke kommet en meter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så jeg har fått delvis kontroll over verandaleppa, tørket de selvmedlidende tårene og lagt en alternativ plan for å få bitene foran meg til å passe i hverandre. Jeg blir lett forsinket, men frem skal jeg faen meg komme. For som jeg skrev i starten – jeg elsker å være sterk, å imponere meg selv og å få voksne menn til å måpe. Jeg skal gi dem noe å måpe for, jeg.

Bare gi meg litt tid.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s