Om å heve lista

 

“Den største faren for de fleste av oss ligger ikke i å sikte for høyt og komme til kort, men å sikte for lavt og treffe.”

Ifølge Internett var det kanskje Michelangelo som sa det. Kanskje ikke. Det spiller ingen trille – jeg elsker det. For to år siden ville det ikke betydd noe for meg. Det gjør det nå. Nå skjønner jeg hva han mener.

For noen uker siden fullførte jeg RAW-kurset. Jeg klarte alt jeg fryktet – ikke minst å holde en presentasjon. Å reise meg opp i en forsamling er noe av det aller verste jeg gjør. Men med munnen full av hjertet og klaprende kastanjetter, og hodet fullt av nye verktøy, klarte jeg det med æren relativt intakt. Så jeg kan faktisk nå med stolthet i en adskillig mindre skjelvende stemme si at jeg er sertifisert mentaltrener.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For en prosess! Så utfordrende. De krever mye av deg, men det er jo også derfor vi er der. Og det var så bra å møte så inspirerende mennesker. Som hun som meldte seg på Ironman uten egentlig å kunne svømme. Det er så kult med folk som bare er så nysgjerrig på hva de faktisk kan klare. Jeg har lært mye av dem. For – vi som var med er jo helt vanlige mennesker. Noen har planer om å gjøre karriere av dette, noen vil integrere lærdommen i sitt vanlige virke, mens andre har rett og slett et ønske om å stå stødigere i seg selv. Og det er viktig for meg å få frem: Man trenger ikke å være supermann for å ønske å strekke seg.

Det er masse jeg ikke klarer, det er masse jeg synes er tungt. Men jeg har forstått at det meste man synes er vanskelig er trenbart. Man er ingenting. Man kan endre og bli god til det man vil. Det handler som nevnt heller ikke om å bli god til alt alltid, men om å ha et kontinuerlig ønske om å bevege seg fremover. For noen er det OL-gull, for andre er det å reise seg opp. Du er ditt eget utgangspunkt, og det må du ta hensyn til. Men som en venninne så fint sa til meg en gang: ”Gjør meg en tjeneste – ikke undervurder deg selv.” Ta deg selv på alvor, for det bor så bra ting i oss alle.

Jeg har virkelig fått bryne meg på tøffe oppgaver og fått testet kunnskapen jeg har tilegnet meg i praksis. Selv med mitt i overkant åpne sinn er jeg rett og slett forbløffet over hva hodet kan gjøre. Mye handler også om å forstå at teknikkene som fungerer for idrettstoppene, også fungerer for deg. Og det er lov å bruke dem selv om man ikke går for pallplass med Norge på brystet.

Et eksempel på det, er visualisering. Å skape eller gjenskape en situasjon i hodet ved hjelp av bilder eller film har tilnærmet lik effekt på hjernen som om du faktisk er i situasjonen. Det finnes studie på studie som viser helt utrolige resultater og enorm forbedring av evner ”bare” ved å tenke på ting.

Sportsfolk er jo rå på dette. Det finnes knapt den toppidrettsutøver som ikke i forkant av en prestasjon har sett for seg enhver eventualitet. Dermed taper de heller ikke verken tid, energi eller konsentrasjon i situasjonen fordi de er forberedt og de har en plan.

En ting som gjorde uslettelig inntrykk på meg var Kjetil Jansrud, da han med lukkede øyne på TV visualiserte seg gjennom løypa på Kvitfjell mens de spilte av film av at han faktisk kjørte løypa ved siden av. Han traff på hver sving og hver dump – og han kom i mål mer eller mindre samtidig med seg selv. Og som vi vet, han er god for mye gull.

Jeg er ikke flink til å visualisere. Jeg har ikke hatt ro i kroppen eller tålmodighet til å øve. Eller trua, sikkert. Og så har jeg vel tenkt at det ikke er for sånne som meg. At man bør hete Marit, Petter eller Aksel for å få effekt. Men min kanskje tydeligste læring på kurset kom under The Mental Challenge, den fysiske og psykiske hinderløypa vi måtte gjennom.

Det var en spesiell oppgave jeg var livredd for at ville komme, for jeg ante ikke hvordan kroppen ville reagere. Så jeg visualiserte. Jeg snakket med folk som hadde opplevd det for å implementere så mange reelle elementer som mulig. Jeg så for meg at jeg holdt meg fattet uansett, at jeg pustet godt og at jeg brukte triggerordene mine – mine små personlige kamprop. Og da oppgaven kom, opplevde jeg et fokus jeg knapt har kjent maken til. Det var et nydelig øyeblikk der den viktigste læringen i kurset kom sammen i skjønn forening: Jeg visste hva målet mitt var, jeg pustet meg rolig, jeg snakket meg selv gjennom det – og jeg var forberedt. Oppgaven var helt uproblematisk. Jeg gaper fortsatt.

På kurset har vi lært om såkalte SMARTE mål – at et skikkelig godt mål bør oppfylle hver bokstav, som blant annet Spesifikt og Målbart. R-en står for realistisk. Et godt hårete mål bør du se som cirka 70 til 80 prosent sjanse for at du klarer. Er det noe jeg har blitt helt sikker på i løpet av dette RAW-kurset, så er det at jeg skal klare klatregrad 8 minus. Derfor er det vel på tide å dra på litt.

Motsatt 8tall

For noen år siden så jeg en middels god TV-serie, og der sa de en helt enkel ting jeg av en eller annen grunn bare likte. De snakket om definisjonen på uendelig: ”Infinity is something without boarders.” Symbolet har siden da vært et av mine favoritter. Som jeg har vært inne på bestemmer vi jo faktisk stort sett selv hvor grensene går, og det synes jeg det er vesentlig å huske på at vi gjør.

Heldigvis for meg ser symbolet for uendelig ut som et 8-tall. For det er det som står på skoene mine nå. Jeg vet at det betyr åtte. Men det er så drøyt at det foreløpig er greit også å ha muligheten til å si, hvis noen spør, at det står for noe uten grenser. For det skal ikke egentlig være mulig for nettopp en så alminnelig person som meg. Men så er det en del av meg som sier: Tenk om det er det? Og jeg vil så inderlig se om det går an.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dessuten – en venn av meg sa at hvis du sliter med å se at det er mulig, se på grunnene til at det er umulig. En genial fremgangsmåte. Det er jo et vel så vesentlig spørsmål som hvorfor: “Hvorfor ikke?” Og jeg finner ingen grunner. Så om jeg ennå ikke er 70 prosent sikker på at det er mulig, er jeg 100 prosent sikker på at det ikke er umulig. Og hit jeg har kommet nå, så holder det for meg.

Nå sitter jeg altså nede i en dump med en hånd som ikke virker og et blåmerket ego. Det er lenge siden det har vært så langt opp, men jeg sikter likevel.

Kommer jeg til kort – vel. If you never try, you´ll never know, right? Jeg satte i hvert fall ikke lista for lavt.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s