Om å få oversikt

 

Jeg har alltid likt nyttårsaften. Det vil si – ikke nyttårsaften per se. Men jeg liker overgangen. Jeg vet at verden ser bortimot identisk ut den 31. og den 1., men det er noe tiltalende ved tanken om å bla om. De berømmelige blanke arkene. Man kan selvsagt ikke løpe fra seg selv, men det er et eller annet befriende ved å kunne legge igjen noe gammelt grums på perrongen mens toget skyter fart videre.

De siste årene har jeg gjort det til en tradisjon å ta en gjennomgang av livet på nyttårsaften. Gjøre opp status. Jeg tar for meg alt rundt meg. Det handler om å identifisere hva som er viktig og finne ut i cirka hvilken retning jeg har tenkt meg. Det er så fort gjort å skjene ut av kurs hvis man ikke vet omtrent hvor man skal. Det kan selvsagt være sjarmerende ikke alltid å ha en tydelig agenda. Men jeg finner at jeg ved planløs virring sjeldnere havner på den bortgjemte strandperlen enn på et lugubert overpriset hotellrom med ødelagt aircondition.

Anniken

Det er vel et resultat av at jeg har blitt stadig mer klar over hvor lite tiden egentlig strekker til, og dermed er jeg blitt mer bevisst på hva jeg faktisk bruker den til. Vi planlegger jo så mye annet så grundig – økonomi, reiser, arbeidsprosjekter – for å få mest mulig valuta for pengene. Det er egentlig underlig om man aldri kan avse noen minutter til å se litt nærmere på hva man faktisk fyller livet med. Ikke minst om man har en partner på et eller annet nivå. Det kan være greit å kontrollere om man er på samme vei, så man ikke våkner opp en dag og oppdager at man holder frisk driv i vidt forskjellig retning. Det er jo også fint å forklare de rundt seg hvordan man tenker og hva man satser på. Det er lettere å forstå – og stille seg bak – når man vet andres hvorfor. Man kan også frigjøre seg fra mye dårlig samvittighet om man har bestemt seg for hvem og hva man skal prioritere når tiden blir trang.

For det er jo så enkelt som at når du bestemmer deg for én ting, må du være forberedt på å ofre noe annet. Sier du ja til noe, er det samtidig noe du sier nei til. Og det handler om å bli seg bevisst hva man egentlig velger bort og finne ut om man faktisk er komfortabel med å gi slipp. Jeg finner at en nyttig øvelse er av og til å stoppe opp og tenke: ”Dette bytter jeg en time, en dag, en uke av livet mitt mot – er det verdt det?” Man kan ikke gjøre det hele tiden, selvsagt – da blir man skrullete. Men en gang iblant kan det være greit med en sjekk. Før man vet ordet av det har det gått skrekkelig mye tid.

Nils Tore Meland, som var gjesteforeleser på RAW-kurset, snakket om å ta vanskelige beslutninger. Han sa at følelsen av ubehag ikke betyr at det du gjør er feil, men at det er viktig. Mange vanskelige beslutninger har et element av vondhet i seg, sa han, fordi det ofte er et tap involvert. Man må nødvendigvis velge noe bort for å gjøre noe annet skikkelig. Hvis ikke blir alt gjerne halvveis.

Det er derfor målsetningsprosessen også må innebære at man ser på prislappen. Hvis du har tenkt å løpe Oslo Maraton på tre timer blank, men ikke egentlig har tid til å trene, vil drømmen snart bli blytung. Det er så fort gjort konstant å føle seg mislykket dersom kostnaden er større enn man kan eller er villig til å punge ut.

Det meste handler om balanse. Og om du har det, ser du stort sett bare når du tar for deg helheten. En venn presenterte en fantastisk variant for meg en gang han så meg spesielt panisk i blikket: hans måte å finne ro på. Han har laget en slags oppskrift på sin perfekte uke. Hva han trenger at den skal inneholde for at han skal være i vater. Det er så bra. Når ting er ugreit, kan han gå tilbake til oppskriften sin og raskt finne ut hva som mangler, være seg en treningsøkt, gitarklimpring eller kompistid. Det er jo så åpenbart, egentlig, at man burde spandere på seg tiden det tar å finne ut hva man trenger til daglig for å ha det bra med seg selv. For som han så riktig sa: som regel når man er oppkavet, stresset eller ubestemmelig muggen, er det fordi man går på akkord med seg selv på et eller annet plan.

Det var sånn jeg gjorde en av de viktigste oppdagelsene i mitt eget liv i senere tid. En gjennomgang av uka avslørte at jeg som introvert i realiteten lever et ekstremt ekstrovert liv. Jeg har hatt regelrette utmattelsesanfall hvor jeg knapt har kunnet løfte armene og bortimot har måttet tjenestegjøre i stabilt sideleie. En introvert kan fint digge folk, men i motsetning til ekstroverte lader de batteriene alene. Og hvis man ikke respekterer tiden det tar å lade … Vel, en mobil i svart gagner ingen.

For min egen del betyr blant annet det at jeg må tillate meg selv med jevne mellomrom å ligge i vegetativ tilstand på sofaen uten antydning til dårlig samvittighet. Det er prisen for å leve i versaler resten av tiden. Jeg kan heller ikke være sosial så ofte som jeg kanskje skulle ønske – da går ikke regnestykket med elementene jeg har funnet at jeg trenger for å være meg opp. Igjen, som dette prosjektet gang på gang viser, det handler om å kjenne seg selv.

Oppskriften forandrer seg selvsagt etter hvert som man vokser. Det er derfor jeg liker de regelmessige nyttårsgjennomgangene. Vi er ikke meislet i stein noen av oss, og vi kommer ikke med bruksanvisning. Men kanskje kan vi ved å ta en liten vareopptelling gjøre det litt enklere både for oss selv og andre, og få skviset inn litt mer av det som gir påfyll og virkelig mening for hver og en av oss.

IMG_4452

Så. Prosjekt Maria 2016. Av årets gjennomgang ser jeg som alltid at det er mange områder jeg har kommet til kort på. Kjipt, selvsagt, men det får jeg ikke gjort noe med. Blikket frem, grumset bak. Nå har jeg altså hevet lista og sikter enda høyere i klatreveggen. Jeg legger allerede ned nok timer, men jeg ser at jeg må bruke dem smartere; lage litt bedre rutiner, litt tydeligere planer, endre noen vaner. Det er utrolig hvor mye man kan få plass til med hakket mer struktur. Jeg må jobbe drithardt med hodet for å beholde tålmodigheten med meg selv for å komme tilbake dit jeg var før jeg skadet meg – og forbi. Det spiser mye tid, så da bør jeg forklare: det er viktig for meg, for hvordan jeg takler dette sier så mye om hvem jeg er blitt. Jeg håper og tror jo at hun er en bedre dame enn før. Og jeg håper jeg kan sitte her et år fra nå enda et hakk nærmere en jeg kan være skikkelig stolt av.

Godt nytt år, da, dere! Blanke ark. La oss bruke dem.

 

Foto: Anniken Thorsen, Ole Petter Aasen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s