Om å velge sine kamper

Forfatteren av Peter Pan, J. M. Barrie, skrev i romanen The Little White Bird: “Shall we make it a rule of life from tonight: always to try to be a little kinder than is necessary?”

Som en del av Prosjekt Maria prøvde jeg dette en periode, og resultatet var virkelig bemerkelsesverdig. Jeg skjønte ganske snart at det handler om to ting: hva man sender ut og hva man slipper inn.

Det er en klisje, men det er rent rørende hva man kan få i retur når man er sjenerøs med komplimenter, smil og en ”god helg”. Det finnes til og med studier som viser at om du smiler når du ikke egentlig føler for det, gjør det noe positivt med deg.

Det sies at det koster så lite, men det kan til tider være tungt å være raus. Og det er spesielt vrient når man mottar møkk. Det er så fristende å spytte tilbake, men jeg oppdaget fort at jeg kunne endre hele utfallet av en samtale ved ikke å bite på. Det er vanskeligere å holde det kjipe gående uten respons – det blir som å spille tennis alene. Å glefse tilbake legitimerer på en måte den andres oppførsel. Og oppmuntrer. Flere enn én gang har jeg fått en beklagelse når jeg, i stedet for å hisse meg opp, behersket har påpekt det urimelige, og vi har skiltes på god fot. Gjerne med en gjensidig forståelse av at vi begge har vårt å stri med. En adskillig mer behagelig måte å gå videre i dagen sin på enn om det hadde utartet seg til munnhuggeri – man drar som regel dritten med seg. Man kan ikke endre andre. Men det skjer ofte noe med andre når man endrer sin egen reaksjon.

De gangene den andre ikke lot seg omvende, slapp i hvert fall jeg å ta med meg gruffet videre. Jeg lagde nemlig også en regel om at jeg skulle la være å fortelle folk om enhver kjip opplevelse jeg hadde. Man tror man kvitter seg med det ved å blåse ut til en annen, men stort sett gir man det bare næring. Det er hele hemmeligheten: ikke å gi det gjødsel til å gro.

Det koker også ned til hva man fokuserer på. Har man først bestemt seg for å lete etter det konstruktive i en situasjon, er det der. Og vice versa. Man ser som regel det man vil se, og man ser uansett sjelden klart når man raser. Jeg sier selvsagt ikke at man konsekvent skal vimse rundt som Polyanna og aldri bite fra seg. Men kanskje man innimellom kan spørre seg: Må jeg? Eller kan jeg la denne fare?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For en stund tilbake fant jeg en liste over 15 ting man kunne gjøre for å få et bedre liv. Det var for mye å ta for seg 15 ting på en gang, så jeg gjorde som jeg pleier: delte opp elefanten og tok for meg én og én ting jeg skulle forsøke å ha i bakhodet per dag. Én ting kan jeg håndtere. De var alle nyttige, men jeg erfarte at kanskje den mest fruktbare var denne: Gi slipp på trangen til alltid å ha rett.

Selv har jeg en overutviklet rettferdighetssans. Rett skal pokker meg være rett. Tuter du på meg, bør du være skråsikker. Men jeg opplevde at det er utrolig godt ikke alltid å ta kampen. For kverulering sluker krefter, grumset gnager, og det er egentlig ganske sjelden feiden er særlig fruktbar. Av og til går man rett og slett glipp av det som er selve poenget i det hele fordi man på død og liv skal ha detaljene på stell. Jeg har merket meg at når jeg tar meg tid til å spørre ”må jeg?”, finner jeg at det egentlig er sjelden jeg absolutt .

Jeg kom over et fint sitat i komiserien ”How I Met Your Mother”: ”Du tror kanskje at de eneste valgene du har er å svelge sinnet ditt eller å slenge det i ansiktet på noen. Men det finnes et tredje alternativ: Du kan bare gi slipp på det.” Det sies at tilgivelse egentlig er en gave du gir deg selv. Det er noe med å la seg selv få slippe å bære på alt mulig.

Det er så mye som handler om valg. Underveis i RAW-kurset jeg tok, hadde jeg også en mentor hos dem. Hun tok tak i dette med følelsene og de tilhørende negative tankene jeg lagrer og som spinner ut av kontroll. De vokser fordi jeg forer dem og de spinner fordi jeg lar dem. At de dukker opp, som hun sa, betyr ikke at de har livets rett. Det negative må få oppmerksomhet for å bety noe – og for nettopp å vokse, og det kan du velge å la være å gi det.

RAW har lært meg at det er fullt mulig å stoppe den negative tankestrømmen. Det er en stor jobb, selvfølgelig, tunge tanker er nettopp det: tunge. Men det går an. Trener man nok, er det utrolig hvilke krefter man kan stanse. Det gjelder å bli oppmerksom på hva man faktisk sier til seg selv. Da kan man øve seg på å kjenne igjen de kjipe tankene når de kommer, slik at man kan blokkere dem før de får feste. For meg kan et rungende indre ”STOPP” faktisk være nok til å stanse strømmen. Og så gjelder det å pøse på med det konstruktive og det positive. Det er ikke så lett å finne opp kruttet når stormen først raser, derfor bør man ha lagret innøvde triggerord, egne personlige kamprop. Det er så enkelt som at når det positive går høylytt på repeat i hodet, er plassen der opptatt – det er ikke rom for det negative. Prøv. Det er som å dytte begge bena ned i ett bukseben: Er det fullt, så er det fullt.

Og har du problemer med å booste plusskontoen, bruk andre som speil. Erfaringsmessig ser de noe helt annet enn du gjør selv.

Som med alt som er vanskelig å oppnå, klarer man ikke å få til alt på en gang. Jeg har glemt det litt, dette med så aktivt å jobbe for generelt å begrense plassen jeg gir det kjipe for å åpne for det som er bra.

ØlMed et nytt år foran meg, tenker jeg at det er en gyllen anledning til igjen å forsøke å leve etter Barries fine regel. Ekstra vennlighet har uansett aldri skadet noen. Hovedsakelig minner den meg dog om den gamle læresetningen om å være ålreit mot alle, fordi man ikke vet hvor de kommer fra eller hva de baler med. Ofte har jeg det med å tenke at folk står opp om morgenen kun for å spenne ben på meg. Men hvis jeg vrir oppmerksomheten fra min egen navle, vet jeg jo egentlig innerst inne at de fleste, som meg, bare gjør så godt de kan.

En venninne sa til meg en gang jeg var spesielt fæl mot meg selv: “Hei, det er venninnen min du snakker om. Vær snill mot min venninne Maria.” Touché. Når man først er i gang med å være litt snillere mot folk – kanskje ikke så dumt å starte med seg selv.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s