Om å stå i veien for seg selv

OnklP traff en nerve hos mange da han for et par år siden kom med den vonde låta ”Styggen på ryggen”, om hvordan hans indre stemmes negative messing bryter ham ned. Den kanskje den sterkeste linja i hele sangen for meg er: ”Min egen djevel vil ikke se meg levere.” At andre kan gjøre det vanskelig for deg er én ting. Men det er fryktelig å føle at man ødelegger for seg selv.

En venninne sendte meg nylig en artikkel om ”bedragersyndromet”, den overveldende følelsen mange har om at det når som helst skal bli avslørt at de egentlig er udugelige, gjerne til tross for at resultater og beviser tyder på det motsatte. Denne indre Styggen blir et usynlig hinder når du skal prestere, for du blir redd for å prøve, redd for å for å feile, for ikke å bli tatt på alvor, for å drite deg ut.

Det er en følelse jeg alltid har hatt og som har stoppet meg fra å løfte ting fra bra til gull. De som mestrer, er jo de som tør. De som våger å blottstille seg. Jeg har som nevnt funnet ut at folk stort sett mener godt, og følgelig at den som står i veien for meg, er meg.

Fallfly

Jeg hadde et smertefullt tilfelle i fjor da nettopp dette ble veldig klart. Jeg har sagt det før: klatring er ikke bare klatring – det er et bilde på det meste. Prøvelsene man møter i en klatrevegg, minner om prøvelser man møter overalt ellers. Det at man faktisk fysisk faller når ting ikke funker i veggen, illustrerer poenget bare så veldig tydelig.

Jeg jobbet med en hard klatrerute. Målet i klatring er jo å komme opp ruta i ett, men det var et punkt i toppen av ruta der jeg alltid falt. Hver gang. Til slutt hadde jeg klatret ruta så mange ganger, vi snakker – grem – 60, 70 ganger, at selv om den var hard, var det etter hvert som å krabbe på gulvet for meg. Dritlett. Men jeg kom. Ikke. Forbi. Det jævla punktet.

Det var ingen grunn i verden til at det ikke skulle gå: jeg var sterk nok, teknisk nok og jeg kunne ruta i blinde. Jeg har det dog på film: det er helt tydelig at når jeg kommer til punktet, prøver jeg ikke en gang. Jeg bare slipper.

Hvorfor? Jeg vet da pokker. Jeg ga i hvert fall omsider opp og de fjernet ruta. Jeg ristet det av meg og begynte å jobbe med en enda hardere rute, faktisk den som skulle bli den første ruta jeg klarte av grad 7 pluss, som er den høyeste graden jeg har klart til nå. Det er en høy grad. Og det var et tilfelle der jeg virkelig forstod verdien av mental trening.

Jeg hadde jobbet med ruta en stund uten å klare det. Det var en ny dag, et nytt forsøk og jeg falt. Igjen. Jeg husker jeg satt som en trøstesløs saccosekk på gulvet og tenkte: ”Jeg kommer alltid til å ende her: nesten.”

Gamle Maria ville vært ferdig for dagen, hun ville ikke hatt sjans til å mobilisere fra pølen på gulvet. Men det er blitt så tydelig for meg at det virkelig å ville noe vanskelig, er et aktivt valg. Det er så mye vi egentlig vet. Som at man kan stresse ned ved hjep av meditasjon. At man kan trene mer og spise mindre sukker for å komme i bedre form. At det er lettere å sovne uten flimring fra mobilen på senga. Men vi gjør det ikke. De fleste har en eller annen gang erfart at hvis man faktisk tar grep man innerst inne vet er riktige, så funker det. Man må bestemme at akkurat skal jeg gå all in og bruke det jeg har. Halvhjerta nytter ikke.

Så jeg bestemte meg da for at akkurat nå skal jeg gjøre alt ”riktig”, jeg skal bruke alt jeg har lært – samtidig.

RAW og mentaltrener Cecilie Ystenes har fire basisteknikker i mental trening: Mål, pust, indre dialog og visualisering.

Målet mitt var: Jeg skal faen meg opp.

Pust: Jeg har endelig blitt klar over hvor mye noe så svimlende banalt har å si. Pust sørger blant annet for at hjernen får nok oksygen til å fungere optimalt, og som min mentor i RAW sa til meg: Det spiller ingen rolle hva du sier til deg selv eller forsøker å gjøre hvis ikke hjernen er mottagelig. Som NetCom-brukere spesielt er smertelig klar over: Er det ikke dekning, kommer ikke beskjedene frem.

Indre dialog: Jeg har aldri vært sterk. Nå er jeg ganske sterk. Men hodet mitt tror det ikke. Ved kritiske punkt er jeg helt nødt til å erstatte stemmen som spytter ”øy, pingle, slipp, dette går aldri” med høylytte unorske kamprop: ”Jo, kom igjen, du er kjempesterk, du er dritrå.”

Visualisering: Jeg måtte gå gjennom oppgaven og identifisere hindrene for å være forberedt og ha en plan.

En klatrerute er som sagt som enhver annen vanskelig oppgave:

  1. Du må være grundig fra start: Det er lett å se for langt frem mot det vanskeligste punktet og glemme at man må gjøre jobben frem dit også. Hvis man slurver i starten, kan det koste mye å reparere, krefter man trenger når det virkelig blir tungt. Jeg måtte hele veien puste og snakke meg tilbake i fokus for å minne meg selv på å respektere hver oppgave foran meg.
  1. Det vanskeligste partiet: Man må roe seg ned, stole på at man har det som skal til, gå for det og stå for det uten å nøle. Jeg måtte puste meg rolig og snakke høyt og tydelig for å overdøve den insisterende Styggen som ustoppelig påpekte på at dette ville gå åt skogen.
  1. Fokus i lettelsen: Når man er gjennom det vanskeligste, må man beholde fokus. Det er typisk at man blir så lykkelig over å være forbi det tøffeste at man senker garden og snubler i egne ben. Bare fordi det er kjipeste er over, betyr ikke det at resten er lett. Jeg måtte puste meg rolig, ta samling i bånn, og snakke meg tilbake til å konsentrere meg om hver oppgave foran meg.
  1. Stå løpet ut: Man er ikke i mål før man krysser målstreken. Som enhver langrennsentusiast vet, kan det fort komme en lang utenlandsk fot bakfra dersom man letter på gassen for tidlig. Jeg har det altså med å slippe når det virkelig gjelder. Jeg måtte derfor igjen klare å puste meg skjerpet så de positive beskjedene holdt Styggen unna helt inn.

Og det funka. Det funka pokker meg. Da jeg kom ned igjen, var jeg på gråten, for det var som om en forbannelse var brutt. Et endelig bevis for at det går an å jobbe seg forbi sin egen uhåndgripelige sperre og parkere sin egen seige djevel, og nå målet man i utgangspunktet trodde var feberfantasier.

 

IMG_4450

Jeg klarer absolutt ikke dette hver gang. Ennå. Men det viktigste er at jeg har lagret denne seieren. At jeg har sett at det er mulig hvis jeg faktisk bruker alt jeg egentlig kan, at jeg har det som trengs i meg. Jeg har i tillegg lagret noen tøffe tester vi måtte gjennom på RAW-kurset der jeg også klarte å mobilisere med alle verktøyene jeg hadde. De episodene står for meg krystallklare og som ren magi – jeg kan nesten ikke tro at det var meg. Jeg trekker dem ofte frem på dager alt virker spesielt håpløst.

Han av vennene mine som har lært meg mest om akkurat disse tingene, snakket tidlig i prosjektet mitt om at når ting går bra, har vi det med å glemme det, fordi alt gikk som det skulle. Mens når det går dårlig, limer det seg fast fordi det gjerne er heftet ubehag ved det. Og det er klart vi kan lære mye av å se på hvorfor det gikk skeis. Men man må aldri undervurdere verdien av å dissekere seirene. Og nettopp forankre dem for fremtidig bruk. Gjerne ved å knytte det til en fysisk bevegelse. Cecilie Ystenes sa også det første gang jeg møtte henne, at folk generelt feirer for lite og at det er dokumentert at fotballspillere som feirer med henda over hodet scorer flere mål. Jeg gjør alltid det nå.

Så ta det fra en som har hatt Styggen på ryggen hele livet: Bestem deg, sikt og gi gass. Pust slik at de positive beskjedene når frem til hjernen og du holder deg skjerpet. Snakk deg selv opp og frem – og overdøv forstyrrelsene. Se deg selv forsere hindringene. Gjør du dette kontinuerlig og systematisk over tid, vil du bygge fokus nok til å komme i mål med henda over hodet.

For det er bare du som bestemmer hvor grensene dine går.

 

Advertisements

3 thoughts on “Om å stå i veien for seg selv

  1. Hei! Leser innleggene dine om igjen med jevne mellomrom, de inspirerer og treffer veldig hos meg! Håper at det kommer et innlegg til etterhvert, er så kjekt å følge deg!! 🙂

    Like

  2. Kjære Astrid! Tusen takk for en fantastisk fin kommentar – den ble jeg skikkelig glad for! Jeg ble litt lei av stemmen min, så jeg ble ordentlig lykkelig over å høre at du ikke er det. 🙂 Jeg har begynt noen ganger. Kanskje dette var akkurat den inspirasjonen jeg trengte?
    Takk for at du tok deg tid til å skrive – det satte jeg så stor pris på!
    God sommer, da, Astrid! 🙂

    Like

  3. Jeg er ikke lei hvertfall 😃
    Jeg gjør det samme som du beskriver over her, overbeviser meg selv om at jeg ikke klarer det uansett, så da er det akkurat som kroppen ikke vil prøve. De gangene jeg virkelig går for det og tenker positivt så klarer jeg som oftest flyttet, er hvertfall mye nærmere enn hvis ikke! Og det er en god følelse 😃 Men det skjer litt for sjeldent, så da skal jeg ta med meg disse tipsene 😊 God sommer videre til deg også!

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s