Om å gi seg selv tid

Jeg leste nylig: ”Ikke la ambisjonen din stå i veien for konsentrasjonen din.” Maria godt oppsummert. Ambisjon for meg har vært en god porsjon hjerte og en for stor porsjon ego, og det har som regel stått i veien for min egen prestasjon. Jeg har ikke tid til å gjøre arbeidet som kreves, for jeg vil så inderlig og jeg vil det nå. Men hastverket grunnes dessverre i størst grad usikkerhet. Jeg lar meg stresse av andres prestasjoner og ferdigheter og hva de måtte synes om meg og mitt. Fokuset mitt er overalt bortsett fra akkurat der det må være når man vil noe så veldig: på oppgaven foran meg.

Det er jo meningsløst å ha blikket flakkende utover på den måten, for uansett hvordan man vrir og vender på det må man, som Eidsvåg sier, faktisk gå skrittene selv. Hva andre driver med spiller fint liten rolle, og det nytter ikke å skynde seg god.

I forbindelse med at Aksel Lund Svindal nylig røk korsbåndet, begynte man selvfølgelig umiddelbart å spekulere i hvor fort han igjen ville hevde seg i toppen. At han vil komme like sterkt tilbake er det liten tvil om, men det var en i det medisinske støtteapparatet hans som presiserte at uansett om det er snakk om super-Aksel, så vil det ta minst ni måneder: ”Han er fantastisk tøff, men dette er biologi.”

Og det er jo alltid biologi, på sett og vis, når det er snakk om en stor prestasjon. I hvert fall er det en prosess der det ikke nytter å ta snarveier. Det er sjelden man kan få til noe skikkelig tøft uten møysommelig å ha lagt stein på stein. Man kan ikke legge gulvet før grunnmuren er på plass. Man kan ikke løpe mila på en time uten først å ha trent opp kondisen. Og man kan ikke henge etter én hånd i toppen av en klatrevegg uten gradvis å ha bygget fingerstyrken som tåler vekta. Man vil bare så gjerne ha gjort det i går.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Landslagstrener for håndballjentene, Thorir Hergeirsson, sa i et intervju nylig at en håndballkamp blir avgjort de siste fem minuttene, men at arbeidet man har gjort frem til da, avgjør hvor tung den oppgaven blir. Hvert angrep er like viktig, derfor har de faktisk viet mye tid til konkret å trene på å ta ett angrep av gangen. Det er dette med å like prosessen og til enhver tid respektere oppgaven foran seg som en viktig brikke i helheten. Det er flest hverdager. Man må først og fremst elske å spille håndball, og så vinne kampen fordi man av den grunn har vært interessert i å terpe på elementene og perfeksjonere detaljene på veien, slik at man treffer oftere og sjeldnere gjør feil. Veien mot gull er lang, og hvis det eneste som betyr noe er seieren til slutt, kan reisen bli tung.

De beste er de som evaluerer hyppig på veien, slik at de kontinuerlig kan justere og forbedre det som ikke funker, og lære seg det de ennå ikke kan. Selv er jeg livredd evaluering og tester. Jeg har derfor stort sett heller latt være å gjøre ting. Og selvfølgelig da også gått glipp av mye vekst – og mye moro. En mentaltrener hos RAW sa til meg: ”Hvis du er redd for evaluering, da gjør du det for sjelden.” Det er noe med å sjekke så ofte og på så mikronivå at det ikke blir krise om det er noe som ikke funker. Hvis du ikke spør kunden som skal bo i huset du har tegnet for dem hva de synes før bygget er reist, kan konsekvensen bli lei.

Og her ligger også en nøkkel til motivasjon og glede under prosessen. Under mitt første møte med mentaltrener Cecilie Ystenes spurte jeg henne om hvordan man ved så hyppig evaluering unngår den fryktelige følelsen av eksamen hele tiden, og hun svarte: ”Gjør det lett for deg selv.” Gjør delmålene så små at de er enkle å nå, da vil du hele tiden kunne logge seire og lagre dem på selvtillitskontoen – det er jo troen på oss selv som driver oss fremover. Og de gangene du ikke klarer disse små delmålene, vil det stå tydelig for deg hva du må forbedre. Med spisset fokus på færre og mindre elementer er det enklere å konsentrere seg skikkelig om oppgaven, justere og evaluere. Prøver du å forbedre helheten og alt på en gang, er det vanskeligere å få øye på svakhetene.

Jo høyere i gradene du kommer i klatring, jo vanskeligere blir det å toppe. Hvis jeg bare vinner når jeg går opp en grad, ville jeg stort sett alltid gått hjem skuffa. Min neste grunn til å juble ville vært minimum seks måneder frem i tid. Det sier seg selv at det er demotiverende. Jeg gi meg selv grunner til å feire oftere for å beholde entusiasmen.

En dag jeg var forbitret etter nok en økt der den skadede hånda mi ikke var kommet så langt som jeg ville, sa en venninne: ”Du må tilgi hånda di og ikke slåss mot kroppen din.” Det var så fint – og spot on. For det er jo ofte det man gjør: blir forbanna på seg selv når kropp og sinn ikke fikser det hjertet så gjerne vil. Så i stedet for å legge ting til rette og spille på lag med seg selv, går man i aggressiv klinsj.

Så jeg tok for meg Cecilies råd på nytt sett ut ifra tingenes tilstand. Jeg avgrenset en periode der jeg gjorde det spesielt lett for meg selv å vinne. Jeg senket taket og satte såpass enkle mål at jeg kan klare dem mens jeg tar hensyn til skaden, samtidig som de er såpass harde at jeg blir dritstolt om jeg får det til. Jeg har valgt relativt krevende klatreruter, men av litt lavere grader enn jeg vanligvis ville vært fornøyd med, ruter som passer min klatrestil og min høyde spesielt godt. Og så har jeg gitt meg selv mer tid enn vanlig til å få til elementene. Det er langt unna det egentlige sinnssyke målet mitt, men akkurat nå har jeg bestemt meg for at det er nok. Hadde jeg skullet være skuffet over meg selv i uoverskuelig fremtid, den diffuse tida det vil ta før hånda er ”bra”, hadde jeg antagelig brent klatreskoene mine i harnisk. Men en begrenset periode med en alternativ plan kan jeg takle. Og så kan jeg legge ny plan når jeg ser hvor jeg er kommet etter det.

Strategien ser ut til å fungere: Hånda har fått fred til å komme seg, egoet har fått fri fra stadige skuffelser, og de små seirene bygger selvtilliten. I forrige innlegg minnet jeg meg selv om hvilke grep jeg faktisk tar når jeg får det til. Pussig hvordan man så ofte sitter på fasiten selv. Så jeg gikk på trening og fulgte oppskriften. Og, som nevnt, den er magisk: Jeg klarte endelig min første høye grad siden jeg skadet meg i november. Det var ingen grunn til manisk applaus sett opp mot hva jeg har prestert tidligere, men ut ifra de reglene jeg har satt i forhold til forutsetningene jeg har nå, var det kongelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så nå skynder jeg meg så sakte jeg kan. Jeg skal fortsette å gi meg selv tid, gradvis heve lista og unngå å løfte blikket for høyt for tidlig – jeg vet jo uansett godt hvor jeg skal. Og ved å tvinges til å fokusere i det små, vokser jeg ironisk nok i det store bildet, fordi jeg blir bedre på detaljene. Jeg øyner til og med et forsiktig håp om at jeg kanskje likevel klarer å stige i gradene allerede til sommeren, som den opprinnelige planen var før skaden. Ambisjon er gull. Uten kommer vi ingen vei. Men til daglig er fokus viktigere.

Og så gjelder det å minne seg selv på hvorfor det er så kult å komme frem. Det er kult nettopp fordi det ikke er enkelt. Den vidunderlige følelsen av mestring får man fordi det uten kontinuerlig hard jobbing like gjerne – og antagelig – kunne gått til helvete. For å si det med Tom Hanks i ”A League of Their Own”: Det skal være vanskelig. Hvis det ikke var vanskelig ville alle ha gjort det. The hard is what makes it great.

Så selv om jeg svært gjerne skulle vært skaden foruten, har jeg lært en del av dette også. Det går fremover selv om det ikke går så fort som man skulle ønske, løpet er ikke nødvendigvis kjørt selv om plan A ryker, og kanskje sitter man faktisk igjen med enda mer solide ferdigheter enn om løypa hadde vært en lek.

Og de gangene skuffelsen svir bak øynene, prosessene virker uendelige og veien ubønnhørlig, har jeg begynt å si: Maria, du er fantastisk tøff, men dette er biologi.

Advertisements

2 thoughts on “Om å gi seg selv tid

  1. Hei Maria!

    Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver om, og syns det er kjempespennende å følge klatreprosjektet ditt. Satser selv på å klare 7 til sommeren. Du er tøff, stå på! 😀

    Astrid

    Like

    1. Hei Astrid!

      Dette ble jeg så utrolig glad for! Tusen takk for så fine ord og for at du tok deg tid til å skrive til meg – det setter jeg så stor pris på. 🙂
      Og så kult at du sikter på 7! 😀 Verdens fineste sport, dette – kos deg på veien. Si fra når du klarer det, da! 🙂

      maria

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s