Om å frykte frykten

Brené Brown ble berømt over natten da hun for noen år siden holdt sitt foredrag om sårbarhet og skam på den verdenskjente konferansen TED. Som hun senere fulgte opp med et nytt superpopulært TED-foredrag om sårbarhet og skam. Under det siste foredraget spurte hun publikum i salen om hvor mange av dem som satte likhetstegn mellom sårbarhet og svakhet – altså hvem i salen som når de tenkte på selv å gjøre eller si noe sårbart, samtidig tenkte: ”Dette er svakhet.” Flertallet.

Hun spurte deretter hvor mange blant publikum som samme uke hadde sett sårbarhet blant foredragsholderne på TED-scenen – og da tvert imot hadde tenkt at det de så på scenen var rent mot. Flertallet.

Hun definerte mot som emosjonell risiko, eksponering og usikkerhet. Og etter 12 år med forskning på dette området, hadde hun kommet frem til at sårbarhet er vår mest nøyaktige målenhet for mot.

Det er så interessant, for det er jo nettopp sårbarhet som så ofte hindrer oss i å gjøre ting.

Jeg har kommet frem til at et av de viktigste spørsmålene vi kan stille oss selv er: Hva er det jeg egentlig er redd for? Når man bruker verktøyet visualisering er en av de største feilene vi gjør at vi ikke spiller filmen ferdig. Vi stopper midt i katastrofen i stedet for å se hvordan det faktisk går. Vi ser at vi tryner, men ikke at vi reiser oss igjen. Vi ser at korthuset raser, men ikke alle som kommer strømmende til for å hjelpe deg med å samle bitene. Vi ser ikke at det ordner seg. Og vi ser ikke at himmelen ikke faller ned.

En av mine klatrepartnere hadde med seg en kompis på en av klatreøktene våre, og et par meter over bakken – bunnsolid sikret med en erfaren mann i andre enden av tauet – ble utropene hans etter hvert lett paniske. Jeg lo faktisk skamløst og skyhøyt, for dette er en fyr som har hevdet seg i verdenstoppen i dødsing – altså en som kaster seg ut i akrobatiske hopp fra timeter´n over svømmebassenget i Frognerparken. For det første var han i denne klatresituasjonen gjennomsikret, så et eventuelt ”fall” ville vært på cirka 30 centimeter. Og for det andre hadde han knapt fått skrubbsår fra den høyden hvis noe mot absolutt alle odds hadde gått galt og han hadde gått i gulvet.

Han lo selv da jeg påpekte det absurde i det, men som han sa: det dreier seg om at situasjonen er ukjent. I et halsbrekkende, usikret svev fra 10-metern vet han hva han kan forvente.

En av testene vi måtte gjennom under RAW-kurset, var å ligge i ganske så kjølig vann. Jeg takler kulde generelt særs dårlig. Jeg synes det er for kaldt å bade i Norge i juli. Så november … Etter å ha stresset meg godt opp i en lang periode i forkant, fant jeg ut at for å kunne finne en løsning, var det helt vesentlig å spørre meg selv: Hva er det du egentlig er redd for? Hva er det verste som kan skje? Og jeg fant ingen rasjonell frykt der. Jeg dør jo ikke av kaldt vann. De hadde til og med en hjertestarter på land for sikkerhets skyld. Det verste som kunne skje var realistisk sett at jeg ikke beholdt roen. At jeg ville miste kontrollen og ustilig kave og hyperventilere. Stryke på testen, rett og slett. Det er kjipt. Pinlig, kanskje. Men noen reell fare er det ikke. Og når jeg først fikk ryddet opp i det, var oppgaven egentlig ganske grei.

Vannet

For det gjelder jo også å bruke energien på å jobbe konkret med det som faktisk er utfordringen, ikke frykten i seg selv. Igjen er klatring er et godt eksempel fordi det er mye frykt forbundet med å falle. For å ”lære” å tørre å risikere et fall, må man nettopp se på hva man faktisk er redd for. Jeg er ikke redd for høyder og ikke er jeg spesielt redd for å slå meg. (Jeg er åpenbart ikke særlig smart, men det er en annen sak.) Da jeg så nærmere på det, fant jeg at jeg er redd for hva fallet symboliserer: at jeg ikke fikk det til. Det var det viktig å komme til bunns i, fordi det er to vidt forskjellige måter å jobbe med hindringen på. Det ene er den fysiske intuitive redselen, det andre er ego.

Veldig ofte når jeg nøster i redsler, ender jeg med ego. Det er som Brown sier: at når man viser at man ikke kan noe, er man sårbar, og det forbinder man med svakhet og med skam. Men hun sa altså to viktige ting til: 1. Andre oppfatter det ikke sånn. 2. Det er nettopp ved å prøve ting man ikke kan at store prestasjoner, oppfinnelser og fremskritt kommer. Jeg fant ut at når jeg våger å vise at jeg kan feile, er jeg ikke så redd for å falle – og da faller jeg også sjeldnere, fordi jeg fokuserer bedre på det jeg faktisk skal gjøre.

 

KlatringNY

Det har skjedd utrolig mye fint siden jeg begynte å skrive her. Men noe av det fineste, var at en jeg ikke kjenner så godt strakte armene ut, stormet bort til meg, ga meg verdens største klem og sa: ”Man skal være ganske tøff for å innrømme at man ikke er så tøff.”

Brown i prakis: et klassisk eksempel på hvordan sårbarhet kan oppfattes som noe annet utenfra. Det gjør meg faktisk lite å fortelle om alt jeg ikke får til, alt som stopper meg, alt jeg synes er vanskelig, det som holder meg våken om natten. For jeg tenker at i bunn og grunn er det jo egentlig det vi alle har til felles. Vi har alle en historie, alle noe vi er redd for å gjøre, for å miste, for å vise. Brown sier at det som får skam til å vokse, er hemmelighold, stillhet og det å dømme andre. Mens empati er motgiften: “Når noen sliter, er de sterkeste ordene: Jeg også.”

Som Brown har jeg ventet på å bli vanntett og skuddsikker før jeg tør gjøre noe. Og som henne har jeg omsider funnet ut at det aldri vil skje.

Det var litt av poenget med denne bloggen, å vise at man ikke trenger å være skuddsikker for å tørre, og at det er det heller ingen som forventer. Og jeg ville vise at det går an å ta grep selv om man ofte er redd. For min egen del var det med klatring, med daglig justering av mine egne negative sider, med å si ja når egoet skriker nei, å reise meg når jeg helst vil bli sittende, og nå sist ved å tilegne meg mer kunnskap om nettopp hvordan stå støtt i seg selv ved utdanne meg innen mental trening gjennom RAW.

Jeg brukte cirka tre dager på å trykke ”publiser” på det første blogginnlegget. For selve bloggen representerer alt jeg synes er sykt vanskelig og som skremmer livskiten ut av meg: Å snakke ”høyt”, ta plass, trenge meg på. Jeg får ikke bestemt meg for hva som er verst for meg: tanken på å synes eller tanken på å si noe som ingen gidder å høre på. Som Brown sier: Hvis man først klarer å overdøve stemmen som sier ”aldri bra nok”, så kommer ”hvem tror du at du er?”

Jeg trykket omsider publiser og var på vei inn i boden med en liter vodka og bamsen min. Men før jeg kom så langt, etter typ tre og et halvt minutt, fikk jeg en fantastisk melding fra hun jeg ikke kjenner så godt. Og jeg tenkte: ”Uansett hva som skjer nå – denne meldingen er verdt det.”

Så hvis det er noe du har lyst til. Noe du drømmer om. Noe du så gjerne skulle gjort. Ikke vent til du blir skuddsikker. Bare gjør det. Og hvis du er redd, engstelig, usikker, forlegen, sårbar, sjenert, søvnløs, stressa …

Jeg også.

Men før du vet ordet av det henger du etter tre fingre i toppen av en klatrevegg.

Det var egentlig bare det jeg ville si.

IMG_4312

Foto: Lars Erik Bakken for RAW trening AS, Ole Petter Aasen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s