Om å stå i veien for seg selv

OnklP traff en nerve hos mange da han for et par år siden kom med den vonde låta ”Styggen på ryggen”, om hvordan hans indre stemmes negative messing bryter ham ned. Den kanskje den sterkeste linja i hele sangen for meg er: ”Min egen djevel vil ikke se meg levere.” At andre kan gjøre det vanskelig for deg er én ting. Men det er fryktelig å føle at man ødelegger for seg selv.

En venninne sendte meg nylig en artikkel om ”bedragersyndromet”, den overveldende følelsen mange har om at det når som helst skal bli avslørt at de egentlig er udugelige, gjerne til tross for at resultater og beviser tyder på det motsatte. Denne indre Styggen blir et usynlig hinder når du skal prestere, for du blir redd for å prøve, redd for å for å feile, for ikke å bli tatt på alvor, for å drite deg ut.

Det er en følelse jeg alltid har hatt og som har stoppet meg fra å løfte ting fra bra til gull. De som mestrer, er jo de som tør. De som våger å blottstille seg. Jeg har som nevnt funnet ut at folk stort sett mener godt, og følgelig at den som står i veien for meg, er meg.

Jeg hadde et smertefullt tilfelle i fjor da nettopp dette ble veldig klart. Jeg har sagt det før: klatring er ikke bare klatring – det er et bilde på det meste. Prøvelsene man møter i en klatrevegg, minner om prøvelser man møter overalt ellers. Det at man faktisk fysisk faller når ting ikke funker i veggen, illustrerer poenget bare så veldig tydelig.

Jeg jobbet med en hard klatrerute. Målet i klatring er jo å komme opp ruta i ett, men det var et punkt i toppen av ruta der jeg alltid falt. Hver gang. Til slutt hadde jeg klatret ruta så mange ganger, vi snakker – grem – 60, 70 ganger, at selv om den var hard, var det etter hvert som å krabbe på gulvet for meg. Dritlett. Men jeg kom. Ikke. Forbi. Det jævla punktet.

Det var ingen grunn i verden til at det ikke skulle gå: jeg var sterk nok, teknisk nok og jeg kunne ruta i blinde. Jeg har det dog på film: det er helt tydelig at når jeg kommer til punktet, prøver jeg ikke en gang. Jeg bare slipper.

Hvorfor? Jeg vet da pokker. Jeg ga i hvert fall omsider opp og de fjernet ruta. Jeg ristet det av meg og begynte å jobbe med en enda hardere rute, faktisk den som skulle bli den første ruta jeg klarte av grad 7 pluss, som er den høyeste graden jeg har klart til nå. Det er en høy grad. Og det var et tilfelle der jeg virkelig forstod verdien av mental trening.

Jeg hadde jobbet med ruta en stund uten å klare det. Det var en ny dag, et nytt forsøk og jeg falt. Igjen. Jeg husker jeg satt som en trøstesløs saccosekk på gulvet og tenkte: ”Jeg kommer alltid til å ende her: nesten.”

Gamle Maria ville vært ferdig for dagen, hun ville ikke hatt sjans til å mobilisere fra pølen på gulvet. Men det er blitt så tydelig for meg at det virkelig å ville noe vanskelig, er et aktivt valg. Det er så mye vi egentlig vet. Som at man kan stresse ned ved hjep av meditasjon. At man kan trene mer og spise mindre sukker for å komme i bedre form. At det er lettere å sovne uten flimring fra mobilen på senga. Men vi gjør det ikke. De fleste har en eller annen gang erfart at hvis man faktisk tar grep man innerst inne vet er riktige, så funker det. Man må bestemme at akkurat nå skal jeg gå all in og bruke det jeg har. Halvhjerta nytter ikke.

Så jeg bestemte meg da for at akkurat nå skal jeg gjøre alt ”riktig”, jeg skal bruke alt jeg har lært – samtidig.

RAW og mentaltrener Cecilie Ystenes har fire basisteknikker i mental trening: Mål, pust, indre dialog og visualisering.

Målet mitt var: Jeg skal faen meg opp.

Pust: Jeg har endelig blitt klar over hvor mye noe så svimlende banalt har å si. Pust sørger blant annet for at hjernen får nok oksygen til å fungere optimalt, og som min mentor i RAW sa til meg: Det spiller ingen rolle hva du sier til deg selv eller forsøker å gjøre hvis ikke hjernen er mottagelig. Som NetCom-brukere spesielt er smertelig klar over: Er det ikke dekning, kommer ikke beskjedene frem.

Indre dialog: Jeg har aldri vært sterk. Nå er jeg ganske sterk. Men hodet mitt tror det ikke. Ved kritiske punkt er jeg helt nødt til å erstatte stemmen som spytter ”øy, pingle, slipp, dette går aldri” med høylytte unorske kamprop: ”Jo, kom igjen, du er kjempesterk, du er dritrå.”

Visualisering: Jeg måtte gå gjennom oppgaven og identifisere hindrene for å være forberedt og ha en plan.

En klatrerute er som sagt som enhver annen vanskelig oppgave:

1. Du må være grundig fra start: Det er lett å se for langt frem mot det vanskeligste punktet og glemme at man må gjøre jobben frem dit også. Hvis man slurver i starten, kan det koste mye å reparere, krefter man trenger når det virkelig blir tungt. Jeg måtte hele veien puste og snakke meg tilbake i fokus for å minne meg selv på å respektere hver oppgave foran meg.

2. Det vanskeligste partiet: Man må roe seg ned, stole på at man har det som skal til, gå for det og stå for det uten å nøle. Jeg måtte puste meg rolig og snakke høyt og tydelig for å overdøve den insisterende Styggen som ustoppelig påpekte på at dette ville gå åt skogen.

3. Fokus i lettelsen: Når man er gjennom det vanskeligste, må man beholde fokus. Det er typisk at man blir så lykkelig over å være forbi det tøffeste at man senker garden og snubler i egne ben. Bare fordi det er kjipeste er over, betyr ikke det at resten er lett. Jeg måtte puste meg rolig, ta samling i bånn, og snakke meg tilbake til å konsentrere meg om hver oppgave foran meg.

4. Stå løpet ut: Man er ikke i mål før man krysser målstreken. Som enhver langrennsentusiast vet, kan det fort komme en lang utenlandsk fot bakfra dersom man letter på gassen for tidlig. Jeg har det altså med å slippe når det virkelig gjelder. Jeg måtte derfor igjen klare å puste meg skjerpet så de positive beskjedene holdt Styggen unna helt inn.

Og det funka. Det funka pokker meg. Da jeg kom ned igjen, var jeg på gråten, for det var som om en forbannelse var brutt. Et endelig bevis for at det går an å jobbe seg forbi sin egen uhåndgripelige sperre og parkere sin egen seige djevel, og nå målet man i utgangspunktet trodde var feberfantasier.

 

Jeg klarer absolutt ikke dette hver gang. Ennå. Men det viktigste er at jeg har lagret denne seieren. At jeg har sett at det er mulig hvis jeg faktisk bruker alt jeg egentlig kan, at jeg har det som trengs i meg. Jeg har i tillegg lagret noen tøffe tester vi måtte gjennom på RAW-kurset der jeg også klarte å mobilisere med alle verktøyene jeg hadde. De episodene står for meg krystallklare og som ren magi – jeg kan nesten ikke tro at det var meg. Jeg trekker dem ofte frem på dager alt virker spesielt håpløst.

Han av vennene mine som har lært meg mest om akkurat disse tingene, snakket tidlig i prosjektet mitt om at når ting går bra, har vi det med å glemme det, fordi alt gikk som det skulle. Mens når det går dårlig, limer det seg fast fordi det gjerne er heftet ubehag ved det. Og det er klart vi kan lære mye av å se på hvorfor det gikk skeis. Men man må aldri undervurdere verdien av å dissekere seirene. Og nettopp forankre dem for fremtidig bruk. Gjerne ved å knytte det til en fysisk bevegelse. Cecilie Ystenes sa også det første gang jeg møtte henne, at folk generelt feirer for lite og at det er dokumentert at fotballspillere som feirer med henda over hodet scorer flere mål. Jeg gjør alltid det nå.

Så ta det fra en som har hatt Styggen på ryggen hele livet: Bestem deg, sikt og gi gass. Pust slik at de positive beskjedene når frem til hjernen og du holder deg skjerpet. Snakk deg selv opp og frem – og overdøv forstyrrelsene. Se deg selv forsere hindringene. Gjør du dette kontinuerlig og systematisk over tid, vil du bygge fokus nok til å komme i mål med henda over hodet.

For det er bare du som bestemmer hvor grensene dine går.

 

Om å velge sine kamper

Forfatteren av Peter Pan, J. M. Barrie, skrev i romanen The Little White Bird: “Shall we make it a rule of life from tonight: always to try to be a little kinder than is necessary?”

Som en del av Prosjekt Maria prøvde jeg dette en periode, og resultatet var virkelig bemerkelsesverdig. Jeg skjønte ganske snart at det handler om to ting: hva man sender ut og hva man slipper inn.

Det er en klisje, men det er rent rørende hva man kan få i retur når man er sjenerøs med komplimenter, smil og en ”god helg”. Det finnes til og med studier som viser at om du smiler når du ikke egentlig føler for det, gjør det noe positivt med deg.

Det sies at det koster så lite, men det kan til tider være tungt å være raus. Og det er spesielt vrient når man mottar møkk. Det er så fristende å spytte tilbake, men jeg oppdaget fort at jeg kunne endre hele utfallet av en samtale ved ikke å bite på. Det er vanskeligere å holde det kjipe gående uten respons – det blir som å spille tennis alene. Å glefse tilbake legitimerer på en måte den andres oppførsel. Og oppmuntrer. Flere enn én gang har jeg fått en beklagelse når jeg, i stedet for å hisse meg opp, behersket har påpekt det urimelige, og vi har skiltes på god fot. Gjerne med en gjensidig forståelse av at vi begge har vårt å stri med. En adskillig mer behagelig måte å gå videre i dagen sin på enn om det hadde utartet seg til munnhuggeri – man drar som regel dritten med seg. Man kan ikke endre andre. Men det skjer ofte noe med andre når man endrer sin egen reaksjon.

De gangene den andre ikke lot seg omvende, slapp i hvert fall jeg å ta med meg gruffet videre. Jeg lagde nemlig også en regel om at jeg skulle la være å fortelle folk om enhver kjip opplevelse jeg hadde. Man tror man kvitter seg med det ved å blåse ut til en annen, men stort sett gir man det bare næring. Det er hele hemmeligheten: ikke å gi det gjødsel til å gro.

Det koker også ned til hva man fokuserer på. Har man først bestemt seg for å lete etter det konstruktive i en situasjon, er det der. Og vice versa. Man ser som regel det man vil se, og man ser uansett sjelden klart når man raser. Jeg sier selvsagt ikke at man konsekvent skal vimse rundt som Polyanna og aldri bite fra seg. Men kanskje man innimellom kan spørre seg: Må jeg? Eller kan jeg la denne fare?

For en stund tilbake fant jeg en liste over 15 ting man kunne gjøre for å få et bedre liv. Det var for mye å ta for seg 15 ting på en gang, så jeg gjorde som jeg pleier: delte opp elefanten og tok for meg én og én ting jeg skulle forsøke å ha i bakhodet per dag. Én ting kan jeg håndtere. De var alle nyttige, men jeg erfarte at kanskje den mest fruktbare var denne: Gi slipp på trangen til alltid å ha rett.

Selv har jeg en overutviklet rettferdighetssans. Rett skal pokker meg være rett. Tuter du på meg, bør du være skråsikker. Men jeg opplevde at det er utrolig godt ikke alltid å ta kampen. For kverulering sluker krefter, grumset gnager, og det er egentlig ganske sjelden feiden er særlig fruktbar. Av og til går man rett og slett glipp av det som er selve poenget i det hele fordi man på død og liv skal ha detaljene på stell. Jeg har merket meg at når jeg tar meg tid til å spørre ”må jeg?”, finner jeg at det egentlig er sjelden jeg absolutt må.

Jeg kom over et fint sitat i komiserien ”How I Met Your Mother”: ”Du tror kanskje at de eneste valgene du har er å svelge sinnet ditt eller å slenge det i ansiktet på noen. Men det finnes et tredje alternativ: Du kan bare gi slipp på det.” Det sies at tilgivelse egentlig er en gave du gir deg selv. Det er noe med å la seg selv få slippe å bære på alt mulig.

Det er så mye som handler om valg. Underveis i RAW-kurset jeg tok, hadde jeg også en mentor hos dem. Hun tok tak i dette med følelsene og de tilhørende negative tankene jeg lagrer og som spinner ut av kontroll. De vokser fordi jeg forer dem og de spinner fordi jeg lar dem. At de dukker opp, som hun sa, betyr ikke at de har livets rett. Det negative må få oppmerksomhet for å bety noe – og for nettopp å vokse, og det kan du velge å la være å gi det.

RAW har lært meg at det er fullt mulig å stoppe den negative tankestrømmen. Det er en stor jobb, selvfølgelig, tunge tanker er nettopp det: tunge. Men det går an. Trener man nok, er det utrolig hvilke krefter man kan stanse. Det gjelder å bli oppmerksom på hva man faktisk sier til seg selv. Da kan man øve seg på å kjenne igjen de kjipe tankene når de kommer, slik at man kan blokkere dem før de får feste. For meg kan et rungende indre ”STOPP” faktisk være nok til å stanse strømmen. Og så gjelder det å pøse på med det konstruktive og det positive. Det er ikke så lett å finne opp kruttet når stormen først raser, derfor bør man ha lagret innøvde triggerord, egne personlige kamprop. Det er så enkelt som at når det positive går høylytt på repeat i hodet, er plassen der opptatt – det er ikke rom for det negative. Prøv. Det er som å dytte begge bena ned i ett bukseben: Er det fullt, så er det fullt.

Og har du problemer med å booste plusskontoen, bruk andre som speil. Erfaringsmessig ser de noe helt annet enn du gjør selv.

Som med alt som er vanskelig å oppnå, klarer man ikke å få til alt på en gang. Jeg har glemt det litt, dette med så aktivt å jobbe for generelt å begrense plassen jeg gir det kjipe for å åpne for det som er bra.

Med et nytt år foran meg, tenker jeg at det er en gyllen anledning til igjen å forsøke å leve etter Barries fine regel. Ekstra vennlighet har uansett aldri skadet noen. Hovedsakelig minner den meg dog om den gamle læresetningen om å være ålreit mot alle, fordi man ikke vet hvor de kommer fra eller hva de baler med. Ofte har jeg det med å tenke at folk står opp om morgenen kun for å spenne ben på meg. Men hvis jeg vrir oppmerksomheten fra min egen navle, vet jeg jo egentlig innerst inne at de fleste, som meg, bare gjør så godt de kan.

En venninne sa til meg en gang jeg var spesielt fæl mot meg selv: “Hei, det er venninnen min du snakker om. Vær snill mot min venninne Maria.” Touché. Når man først er i gang med å være litt snillere mot folk – kanskje ikke så dumt å starte med seg selv.

 

Om å få oversikt

 

Jeg har alltid likt nyttårsaften. Det vil si – ikke nyttårsaften per se. Men jeg liker overgangen. Jeg vet at verden ser bortimot identisk ut den 31. og den 1., men det er noe tiltalende ved tanken om å bla om. De berømmelige blanke arkene. Man kan selvsagt ikke løpe fra seg selv, men det er et eller annet befriende ved å kunne legge igjen noe gammelt grums på perrongen mens toget skyter fart videre.

De siste årene har jeg gjort det til en tradisjon å ta en gjennomgang av livet på nyttårsaften. Gjøre opp status. Jeg tar for meg alt rundt meg. Det handler om å identifisere hva som er viktig og finne ut i cirka hvilken retning jeg har tenkt meg. Det er så fort gjort å skjene ut av kurs hvis man ikke vet omtrent hvor man skal. Det kan selvsagt være sjarmerende ikke alltid å ha en tydelig agenda. Men jeg finner at jeg ved planløs virring sjeldnere havner på den bortgjemte strandperlen enn på et lugubert overpriset hotellrom med ødelagt aircondition.

Det er vel et resultat av at jeg har blitt stadig mer klar over hvor lite tiden egentlig strekker til, og dermed er jeg blitt mer bevisst på hva jeg faktisk bruker den til. Vi planlegger jo så mye annet så grundig – økonomi, reiser, arbeidsprosjekter – for å få mest mulig valuta for pengene. Det er egentlig underlig om man aldri kan avse noen minutter til å se litt nærmere på hva man faktisk fyller livet med. Ikke minst om man har en partner på et eller annet nivå. Det kan være greit å kontrollere om man er på samme vei, så man ikke våkner opp en dag og oppdager at man holder frisk driv i vidt forskjellig retning. Det er jo også fint å forklare de rundt seg hvordan man tenker og hva man satser på. Det er lettere å forstå – og stille seg bak – når man vet andres hvorfor. Man kan også frigjøre seg fra mye dårlig samvittighet om man har bestemt seg for hvem og hva man skal prioritere når tiden blir trang.

For det er jo så enkelt som at når du bestemmer deg for én ting, må du være forberedt på å ofre noe annet. Sier du ja til noe, er det samtidig noe du sier nei til. Og det handler om å bli seg bevisst hva man egentlig velger bort og finne ut om man faktisk er komfortabel med å gi slipp. Jeg finner at en nyttig øvelse er av og til å stoppe opp og tenke: ”Dette bytter jeg en time, en dag, en uke av livet mitt mot – er det verdt det?” Man kan ikke gjøre det hele tiden, selvsagt – da blir man skrullete. Men en gang iblant kan det være greit med en sjekk. Før man vet ordet av det har det gått skrekkelig mye tid.

Nils Tore Meland, som var gjesteforeleser på RAW-kurset, snakket om å ta vanskelige beslutninger. Han sa at følelsen av ubehag ikke betyr at det du gjør er feil, men at det er viktig. Mange vanskelige beslutninger har et element av vondhet i seg, sa han, fordi det ofte er et tap involvert. Man må nødvendigvis velge noe bort for å gjøre noe annet skikkelig. Hvis ikke blir alt gjerne halvveis.

Det er derfor målsetningsprosessen også må innebære at man ser på prislappen. Hvis du har tenkt å løpe Oslo Maraton på tre timer blank, men ikke egentlig har tid til å trene, vil drømmen snart bli blytung. Det er så fort gjort konstant å føle seg mislykket dersom kostnaden er større enn man kan eller er villig til å punge ut.

Det meste handler om balanse. Og om du har det, ser du stort sett bare når du tar for deg helheten. En venn presenterte en fantastisk variant for meg en gang han så meg spesielt panisk i blikket: hans måte å finne ro på. Han har laget en slags oppskrift på sin perfekte uke. Hva han trenger at den skal inneholde for at han skal være i vater. Det er så bra. Når ting er ugreit, kan han gå tilbake til oppskriften sin og raskt finne ut hva som mangler, være seg en treningsøkt, gitarklimpring eller kompistid. Det er jo så åpenbart, egentlig, at man burde spandere på seg tiden det tar å finne ut hva man trenger til daglig for å ha det bra med seg selv. For som han så riktig sa: som regel når man er oppkavet, stresset eller ubestemmelig muggen, er det fordi man går på akkord med seg selv på et eller annet plan.

Det var sånn jeg gjorde en av de viktigste oppdagelsene i mitt eget liv i senere tid. En gjennomgang av uka avslørte at jeg som introvert i realiteten lever et ekstremt ekstrovert liv. Jeg har hatt regelrette utmattelsesanfall hvor jeg knapt har kunnet løfte armene og bortimot har måttet tjenestegjøre i stabilt sideleie. En introvert kan fint digge folk, men i motsetning til ekstroverte lader de batteriene alene. Og hvis man ikke respekterer tiden det tar å lade … Vel, en mobil i svart gagner ingen.

For min egen del betyr blant annet det at jeg må tillate meg selv med jevne mellomrom å ligge i vegetativ tilstand på sofaen uten antydning til dårlig samvittighet. Det er prisen for å leve i versaler resten av tiden. Jeg kan heller ikke være sosial så ofte som jeg kanskje skulle ønske – da går ikke regnestykket med elementene jeg har funnet at jeg trenger for å være meg opp. Igjen, som dette prosjektet gang på gang viser, det handler om å kjenne seg selv.

Oppskriften forandrer seg selvsagt etter hvert som man vokser. Det er derfor jeg liker de regelmessige nyttårsgjennomgangene. Vi er ikke meislet i stein noen av oss, og vi kommer ikke med bruksanvisning. Men kanskje kan vi ved å ta en liten vareopptelling gjøre det litt enklere både for oss selv og andre, og få skviset inn litt mer av det som gir påfyll og virkelig mening for hver og en av oss.

Så. Prosjekt Maria 2016. Av årets gjennomgang ser jeg som alltid at det er mange områder jeg har kommet til kort på. Kjipt, selvsagt, men det får jeg ikke gjort noe med. Blikket frem, grumset bak. Nå har jeg altså hevet lista og sikter enda høyere i klatreveggen. Jeg legger allerede ned nok timer, men jeg ser at jeg må bruke dem smartere; lage litt bedre rutiner, litt tydeligere planer, endre noen vaner. Det er utrolig hvor mye man kan få plass til med hakket mer struktur. Jeg må jobbe drithardt med hodet for å beholde tålmodigheten med meg selv for å komme tilbake dit jeg var før jeg skadet meg – og forbi. Det spiser mye tid, så da bør jeg forklare: det er viktig for meg, for hvordan jeg takler dette sier så mye om hvem jeg er blitt. Jeg håper og tror jo at hun er en bedre dame enn før. Og jeg håper jeg kan sitte her et år fra nå enda et hakk nærmere en jeg kan være skikkelig stolt av.

Godt nytt år, da, dere! Blanke ark. La oss bruke dem.

 

Foto: Anniken Thorsen, Ole Petter Aasen.