Om å bytte briller

For noen år siden sendte en venninne meg et Youtube-klipp med den australske komikeren Tim Minchin. Han holdt en nydelig tale til avgangselevene ved sitt gamle universitet med ni livslærdommer han hadde gjort seg, og den ene brant seg fast. Han snakket om at han stadig oftere fant at han på spørsmål om hva han likte, svarte ved å fortelle hva han ikke likte. Og han hadde merket seg at dette fenomenet er sterkt utbrett, dette med at vi ofte samler oss om å hate ting – FRP, feminister, Fotballfrue. Vi har en tendens til å definere oss selv i opposisjon til ting, sa han, men forsøk også å uttrykke lidenskapen for ting du liker. Vær demonstrativ og sjenerøs i tilbakemeldingene til de som imponerer deg. Send takkekort og gi stående applaus. Be pro stuff, not just anti stuff.

Jeg synes dette er så kult. Først og fremst handler det jo om raushet, som er noe av det vakreste jeg vet. Jeg har så enorm respekt for de som tar seg tid til å bejuble de som fortjener det. De som er store nok til å feire en som får til noe man så gjerne skulle fått til selv. De som legger merke til detaljene i en annens blodslit og hyller det også når du ikke hører på. De som er flinke til å vise at de ser deg.

Og så handler det om med hvilket fortegn du generelt ser verden. Mine egne briller har alltid hatt særdeles mørkt glass. Jeg har sett skygger overalt. Uvilje i de beste intensjoner. Og jeg har hatt en tendens til å oversette alt som foregår rundt meg gjennom min høyst subjektive, lite nyanserte og relativt forkvaklede tolk. Det var en som spurte meg en gang: ”Hvorfor er det din forståelse av ting som er den riktige, Maria?” Hvorfor indeed.

Et av grepene jeg tok med Prosjekt Maria, var å investere i nye briller. Og jeg har opplevd at verden ser helt annerledes ut når den ikke er farget av mitt usunne valg av glass. Jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte å tro at jeg satt på fasiten. Jeg har hatt en tendens til å gå ut ifra at jeg vet hva folk tenker – hva de antagelig vil svare om jeg spør, hva de egentlig mener i motsetning til hva de faktisk sier og hva de sannsynligvis synes om meg og mitt. Og stort sett har jeg gått ut ifra at de tenker noe dritt.

Jeg har funnet ut at livet mitt er adskillig bedre når jeg bare har latt folk få snakke selv, uten mine mentale føringer. Jeg har forstått at hvis jeg lurer på noe, er det bedre å spørre enn å spekulere. Jeg ser at samtaler er mer konstruktive når jeg ikke går inn i dem negativt ladet og i forsvar. Og jeg har kommet frem til at det ikke bare er menn som ikke skjønner hint. Stort sett misforstår vi hverandre alltid litt. Det er bare vi selv som til enhver tid vet nøyaktig hva vi selv mener.

Livet er enklere, synes jeg, når jeg streber etter å være tydelig. Misforståelser og antagelser er roten til mye uro. Jeg har vært så konfliktsky at jeg har pakket ting så godt inn at folk stort sett ikke har skjønt bæret – og det blir faktisk mer irritasjon av sånt.

Jeg har en venninne som når jeg kaver meg opp og starter en setning fra alle kanter, sier: ”Hva er bestillingen din?” Jeg liker det så godt. Når du skreller vekk alt rundt – hva er det konkret du vil formidle? Jeg har den setningen på en mental Post-It.

Og hovedsakelig har jeg oppdaget at folk stort sett mener godt.

En periode gikk det også sport for meg i å finne en alternativ positiv vinkling på absolutt alt. Jeg ble så god på det at jeg på et tidspunkt tryna på scooter og klarte å se det gledelige i det også. Jeg datt inne på et avgrenset område der jeg kjørte ekstremt sakte, så jeg slo meg knapt der jeg dramatisk seilte rundt svingen. Jeg kunne ha falt i større fart på en trafikkert vei. Og så ble jeg relativt smertefritt opplyst om at bakken åpenbart kunne være adskillig glattere enn antatt. En ganske harmløs påminnelse om at det var på tide å pakke vekk tohjulingen for vinteren før det gikk skikkelig galt.

Banalt, men det funker.

I mental trening er mye banalt. Det er ofte så latterlig lett at vi lar det være. Og grepene er enkle. Men det som er vanskelig, er at det er smertelig langtekkelig. Du må øve hele tiden. Om og om igjen. Hjernen er som en muskel – lar du være, blir den slapp. Men hjernen er som en muskel – den kan bli så sterk du bare vil.

Nesten alt vi gjør er vaner. Tanker vi har i dag er stort sett de samme som i går. Vi går på repeat i inngrodde spor. Det er utrolig vanskelig å snu ting som først har satt seg. Men det er fullt mulig. Tenk på hvor godt en dårlig vane sitter. Det er når du skjønner at du kan lage nye gode som sitter like godt at ting begynner å skje.

I RAW er en vesentlig del av prosessen om å forbedre seg såkalt selvregulering. Det vil si at man klarer å endre sin impulsive reaksjon når noe skjer, og ikke i etterkant av situasjonen. For å bli god til å dette, må man bli god til å selv-evaluere. Du må finne ut hva det er du pleier å gjøre når det blir feil, og lære deg å gjenkjenne det når det skjer. Da kan du lære deg å stanse det – og gå for en annen løsning.

Før jeg hadde fått begrepet ”selvregulering”, var det nettopp det jeg ønsket å gjøre: Stanse de negative tankene, følelsene og handlingene i øyeblikket og gjøre noe annet enn Gamle Maria ville ha gjort. Slik at utfallet forhåpentligvis ville bli et annet enn det vanlige. Noe bedre.

I to og et halvt år har jeg jobbet med å endre mine svake og dårlige sider. I to og et halvt år har jeg, med seks unntak, snakket med en av mine beste venninner hver eneste dag. Når Gamle Maria har dukket opp, har jeg kontaktet henne og spurt: ”Er reaksjonen min riktig? Eller er det brillene mine? Dette har Gamle Maria lyst til å gjøre – hva kan jeg gjøre i stedet?” De gangene jeg har klart å selvregulere, har vi evaluert seieren. Når jeg overhodet ikke har klart det, men i stedet uskjønt implodert eller eksplodert – eller begge deler, har vi evaluert for å lære til neste gang. Sakte, men sikkert har jeg blitt flinkere, og stadig oftere vinner Nye Maria. Av og til går jeg fortsatt ettertrykkelig på snørra, men jeg har lært meg å lære av skuffelsen. Og i stadig flere tilfeller kan vi evaluere suksesshistorier.

Nøkkelen til det meste er å forstå at det bare er deg selv du har kontroll på og som du kan gjøre noe med. Det nytter ikke å endre andre – du kan bare endre hvordan du reagerer på dem. Situasjoner er som de er. Men du kan forandre din innstilling til dem og din deltagelse i dem.

Et av mine favorittsitater kommer fra filmen ”Apollo 13”. Det har som kjent gått skeis på vei til månen og Houston har fått beskjed om et problem. De trenger å reparere noe på romfergen med svært lite til rådighet, så de samler skarpe hjerner på bakken for å løse nøtta. De dumper en haug med stæsj foran seg – alt det som måtte finnes om bord der oppe – og proklamerer: “We gotta find a way to make this … fit into the hole for this – using nothing but that.”

Og sånn er jo livet. Stort sett har du en tanke om det ideelle og en situasjon som ikke passer. Du kan enten velge å sette deg ned, surne og la tida gå, eller du kan begynne å mekke med det som ligger foran deg.

Det hender definitivt fortsatt at brillene mine dugger over. Spesielt når jeg blir sliten er det vanskelig å se klart. Men det blir likevel ikke så mørkt som før. Det handler om grunnleggende å erkjenne at det ikke nødvendigvis er verden, men brillene dine det er noe i veien med.

Og det vidunderlige med det er at de brillene, de velger du helt selv.

Foto: Anniken Thorsen, privat.

• Uncategorized